Best of '16: Med lysets hastighet
Internett er rare greier. Ved hjelp av en liten data-dupeditt har man plutselig tilgang til alt mulig - aviser fra Pakistan, politikken i Botswana og gårdsdrift i Sør-Varanger. Hele verdens kunnskap er kun et tastetrykk unna!
Men hvordan skal vi klare å fortolke alt dette? Tusenvis av år med kunnskap er alt for mye å sortere for vår stakkars apehjerne, for ikke å snakke om all ny informasjon som skapes hvert sekund. Mye må velges bort i denne malstrømmen av viten, og vi blir sittende igjen med lettfordøyelig pjatt. Det er ikke tilfeldig at Internett flommer over av gakkgakk-selfies, morsomme videosnutter, og unge som dypt fortviles over en gorillas tidlige bortgang.
Heldigvis har du oss. Spillgruppen. Alles beste venner. Vi tar i bruk våre overlegne intellekter og fungerer som ditt filter i kaoset. Vekk med all forvirring fra vår delte digitale bevissthet, og frem med finslipt klarhet om det som virkelig har verdi:
Årets beste spill. (Og kattebilder.)
GRIMMALKINs glimrende geni
Grim: Liker best konkurransespill med gode venner. "Vi leker ikke spill."
Vi leker ikke spill. Spill handler ikke om å ha det gøy - det handler om å finne ut den mest effektive måten å bruke spillets regler for å knuse motstanderen din. Det er en dyptgående analyse av spillets mekanikker og hvordan de jobber sammen med hverandre, og hvordan du kan bruke dem, ikke bare for din egen fordel, men for å ødelegge for den du spiller mot. Med det i mente, la meg fortelle deg om mine topp 5-spill fra 2016.
5. The Witness - (Win, OS X, PS4, Xbone)
The Witness er kanskje det vakreste spillet jeg har spilt. Ikke fordi det har alle polygonene, eller fordi det er mer pixler enn andre steder. Det er, slik det ofte er med vakre spill, snakk om kunststilen. Du befinner deg på en øy full av forskjellige steder og farger som trekker deg inn med hver sine særegenheter. Fra langt inn i grotter og til trebroer i tretoppene prøver du å komme deg til toppen av fjellet. Hva skjer der? Hvem har laget dette intrikate systemet av gangveier og lukkede dører? Hva er den store avsløringen?
The Witness er et gåtespill der du på hvert eneste steg på veien blir møtt med en logisk gåte som sier: om ikke du løser meg, så kommer du ikke videre. Gåtene i seg selv er ikke hva som holder deg låst til skjermen, men den spennende verdenen, de vakre omgivelsene, og det å kunne utforske de nye områdene som ligger bak den neste låste døren.
The Witness har den beste spillverden jeg noen gang har tatt del i. Du fortjener å ta del i den, du også!
4. Pandemic Legacy - (Brettspill)
Pandemic Legacy er et av de første store Legacy-spillene som har kommet ut i nyere tid. Disse baserer seg på at spillet endrer seg fra gang til gang når du spiller det, slik at utfallet av hvert spill betyr noe for alle andre ganger du spiller det. Om du syns dette høres kult ut, så er det helt riktig - det er dritfett!
For å unngå å spoile for mye, så kan jeg ikke fortelle så mye om spillet sin historie. Det jeg kan si, er at historien tar plass over ett år, og man prøver å stoppe en pandemi fra å ødelegge verden. Hver spill-måned skjer det ting som permanent endrer spillebrettet og brikkene du spiller med. Regelboken er full av tomme felt som blir fylt ut av klistremerker man kan åpne etterhvert som spesifikke ting skjer i spillet.
Det betyr at dette er et brettspill man “kun” kan spille maks 24 ganger før det blir ferdig og ikke kan spille det igjen. Er det verdt det? Absolutt! Dette er 12-24 intense kvelder med venner i godt selskap over et henrivende spill som tar deg fra illusjonen av suksess til realiteten av ødeleggelse på et øyeblikk. Det at reglene kan brytes, endres eller lages på nytt fra spillet sin side gjør at du hele tiden må være på vakt for å se hva som skjer.
Der noen spill kan bli kjedelige i sin forutsigbarhet, holder Pandemic Legacy din oppmerksomhet fra første gang du leser en av de nye reglene som endrer hvordan man spiller spillet.
3. Codex - Card Time Strategy - (Kortspill)
Codex er en herlig blanding av Dominion, Magic The Gathering og WarCraft 3. Det blir for enkelt å kalle det et deckbuilder-spill, selv om store deler av spillet handler om å gjøre kortene dine om til penger og bruke penger på å hente ut nye og bedre kort. Det blir for enkelt å kalle det en trading card-spill, selv om du har kort på hånd og kort i bord og bruker dine kort for å bekjempe motstanderenes kort og base. Det blir litt for konseptuelt å sammenligne det direkte med Warcraft 3, men .. det passer utrolig godt også.
På samme måte som i Warcraft 3, så har du en hovedbase. Du bygger teknologibygninger for å kunne spille bedre enheter, du kan bygge tårn for å holde basen din bedre beskyttet og du kan sette enheter i patrulje foran basen din for å beskytte deg. Du kan tilkalle opp til 3 helter, som alle har spesifikk magi de kan bruke for å påvirke enten dine egne enheter eller motstanderen sine.
Selv om dette spillet bare spilles med kort, så føles det veldig mye som om du spiller et Real Time Strategy-spill, og det er jo der navnet kommer inn også: Card Time Strategy. Dette kommer nok til å være et spill jeg spiller mye og ofte i mange år fremover.
2. Street Fighter 5 - (Win, Linux, PS4)
Street Fighter 5 har vært gjennom en del problemer når det først kom ut. Det var en strippet fighter man betalte full pris for, med halvfungerende moduser, få karakterer og et (fremdeles) dårlig brukergrensesnitt. Lasteskjermene tok og fremdeles tar alt for lang tid - man kan ofte bruke mer tid på å vente på å komme inn i en kamp enn selve kampen! Selv til dags dato (22.11.2016) er det ikke en arcade mode!
Så, hvordan kan dette være på noen sin topp 5-liste? Selve kampsystemet er noe av det bedre jeg har vært med på. Det er lett å lære, det er enkelt å forstå og det er godt balansert. Jeg har spilt fighting games siden 2003, (med en tredjeplass i Tekken 5 Norgesmesterskap i 2005 og en delt syvendeplass i Tekken Tag Tournament 2 Norgesmesterskap i 2013), så det å kunne spille et fighting game som bare prøver å være flashy med masse ekstra funksjoner er ikke det jeg er ute etter.
Street Fighter 5 klarer å holde slossingen som hovedfokus, og har laget en balanse som ingen har sett maken til de siste ti årene. Man kan velge hvilken som helst karakter man ønsker å bruke, og så lenge du er bedre enn den du spiller mot, så vinner du. Man er faktisk nødt til å jobbe for å bli bedre om man vil bli bedre, og i en e-sport verden der man enten har kunstig pay-to-win barrierer, eller det handler om å counter-picke i et metagame som bestemmer om man vinner eller taper før man i det hele tatt har startet å spille, så kan jeg ikke noe annet enn å hylle Street Fighter 5 for å lage et spill som oppfordrer til å spille bra - ikke bare velge bra.
1. Ultimate Marvel vs Capcom 3 HD edition - (Win, PS4, Xbone)
Hva gjør et spill som originalt kom ut til PS3 og 360 i 2011 på denne listen? Vel, jo, i desember 2013 gikk Capcoms avtale med Marvel ut og alle spor av UMvC3 forsvant fra butikker og nettbutikker til både Xbox og Playstation, og UMvC3 har mistet deltagere i esport-verden jevnt og trutt. Så kom årets beste nyhet innenfor gaming - spillet skal relanseres, og det er tilgjengelig på PS4-butikken i HD og 60 frames!
Endelig kan det mest hype spillet i verden komme tilbake og fortrylle publikum igjen.
Dette er et fighting game spill der du velger 3 karakterer fra en blanding av 25 Capcom-karakterer og 25 Marvel-karakterer. Gjør deg selv en tjeneste, og skaff deg dette spillet.
HELENEs heroiske hukommelse
Helene: Lever for rollespill og åpne verdner. "Er der magi? Jeg liker magi."
5. Pokémon: Moon (Sun) - (Nintendo 3DS)
Da Pokémon Go ble lansert, ble vi veteraner litt nostalgiske over de originale 150 Pokémon-ene som fulgte med. For oss kan ingenting slå de tidligste monstrene og de første spillene, men jeg må innrømme at Game Freak og Nintendo likevel klarer å forbedre opplevelsen for hver ny generasjon.
3 år er gått siden Pokémon X og Y kom ut, så hva har skjedd siden? For første gang på lenge fikk jeg følelsen av å spille et nytt spill. Ja, det er Pokémon, mye er det samme, men mye er også endret. Det som fanget interessen min allerede før spillet var kommet ut, var de Darwinistisk evolusjon-inspirerte “draktene” til noen av lommemonstrene, hvor like krek på ulike øyer utvikler seg i forskjellige retninger. Vi får her Pokémon som til vanlig er ild-typer, men på disse øyene har utviklet seg til is-typer, noe som skaper nye muligheter og interessante dynamikker.
Karakteren din har nettopp flyttet til en liten øygruppe tydelig inspirert av Hawaii. Jeg merket raskt at jeg måtte endre spillestilen, da man ikke skal samle gym-merker slik som i tidligere spill, men heller må gjennom forskjellig øy-prøvelser. Følelsen av spillet er veldig likt de tidligere spillene i Pokémon-serien, så om du liker Pokémon, vil du nok like dette og bruke et par hundre timer på det.
4. Uncharted 4 - (PS4)
Før Uncharted 4 kom, visste vi at dette ble vår tårevåte farvel med Nathan Drake (til vi kanskje, muligens får en film? Please?), og for en avsluttning det er!
Spillmekanisk er ikke spillet revolsjonerende, men det er finslipt. Grafikken og utseende, derimot, er fantastisk - jeg stoppet mange ganger opp for å bare nyte omgivelsene. De store landskapsbildene ser ut som de går i det uendelige, og ruinene er mer detaljert enn det meste i de fleste spill.
Historien følger Nathan på hans siste oppdrag. Han er egentlig “pensjonert”, men en person fra hans fortid er i trøbbel, og Nathan må trå til nok en gang. Innsatsen er høy, nervene i spenn og følelsene rørt - spillet har alt som trengs for å avslutte på en god måte.
3. I am Setsuna - (Win, PS4, PS Vita)
Det er ikke ofte at jeg kjøper spill som ikke er i større serier, men noen ganger dukker det opp spill på Steam, PS store eller eShop som fanger interessen min. Dette er en av dem. Spillet er bygget opp som en “throwback” til 90-tallets RPG spill, som Final Fantasy og Chrono Trigger, men samtidig har de endret på klassiske elementer i denne sjangeren til fordel for noe nytt. Utseende til spillet er veldig flott, med tegneserielignende stil og, igjen, veldig likt Chrono Trigger.
Historien handler, ikke overraskende, om Setsuna og hennes reise mot “the last lands”, hvor hun skal være offer i et årlig rituale. Historien er litt tragisk, noe som ikke er overraskende med tanke fortellingens mål, men jeg skulle likevel gjerne hatt mer historie, da spillet dessverre kun er rundt 20 timer langt.
2. Fire Emblem: Fates (Birthright/Conquer/Revelation) - (Nintendo 3DS)
Fire Emblem-serien er fortsatt relativt ukjent her i Norge. Mitt første møte var gjennom Super Smash Bros. for Wii-U, og da jeg endelig kjøpte meg en 3DS i fjor, var dette et av spillene jeg ble anbefalt - og nå er det ingen vei tilbake. Fates kan kategoiseres som et J-RPG og strategispill i ett - den nøyaktige sjangeren er taktisk rollespill, noe det virkelig er. I tillegg blir man servert en fantastisk historie, noe man såklart forventer fra et rollespill.
Fates er delt inn i tre forskjellige spill, litt etter Pokémon-modell. Birthright og Conquer kan en kjøpe som fysiske spill, og ut i fra hvilket du kjøper, vil du kunne spille gjennom spillet på forskjellige måter. Men det er ikke bare to forskjellige måter å komme seg til slutten av historien. Fortellingen vinkles fra forskjellige synspunkter i de to spillene - sannheten om hendelsene får du først i den tredje delen. Den fulle opplevelsen kan man dermed kun få hvis man spiller alle tre spillene.
Jeg har ikke lyst til å vite hvor mange timer jeg har brukt til sammen på de tre forskjellige delene, men jeg kommer garantert til å bruke enda mer ved å spille gjennom de tidligere i serien.
1. Magic: the Gathering - (Kortspill m. digitale adapsjoner)
Det spillet som i år har tatt mest av tiden min er, overraskende nok, et kortspill - Magic: the Gathering, det eldste samlekortspillet i moderne forstand.
Spillets hovedmål er å ta livet av motstanderen din ved å fjerne deres 20 livspoeng. Dette gjør du ved å mane frem monstre og ta i bruk trylleformularer som trekkes tilfeldig fra kortstokken din. Før spill må du bygge kortstokken til din spillestil, og her er det mye strategi involvert. Du må tenke på hvert eneste kort du putter i kortstokken - hvordan skal du bruke dette kortet? Kan du kombinere det med et annet kort?
Det fantastiske med Magic er at det er enkelt å lære, men vanskelig å mestre. Heldigvis kan du øve på biblioteket - få med deg en venn, lån kort på biblioteket, og spill!
JANETTEs jordnære jernvilje
Janette: Foretrekker en god historie og en dolk i hver hånd.
Fjoråret var i stor grad et indiespill år for meg, og jeg storkoste meg med både debutspill og oppfølgere. Det var en fornøyelse å vandre rundt i Shoshone nasjonal park i perlen Firewatch, utfordrende å løse gåter i vakre The Witness, og en glede å endelig kunne strekke på vingene i etterlengtede, Norskproduserte Owlboy. I tillegg til disse, har jeg også hatt mye glede og litt sorg av følgende spill i 2016:
4. Hyper Light Drifter - (Win, OS X, Linux, PS4, Xbone, Ouya)
Noen ganger dukker det opp spill som man umiddelbart liker, og som gjør en nysgjerrig på både utvikleren og utviklingen av det. Dette var tilfellet for meg med Hyper Light Drifter. I spillet er man en drifter, en kriger som leter etter en kur for sykdommen han lider av. Han reiser rundt i riket Buried Times og prøver å finne tapt kunnskap som kan hjelpe ham i sin søken. På veien må han bekjempe de mørke kreftene som streifer omkring i riket.
Spillet har en aldeles nydelige grafikken, vakkert illustrert for hånd, i neonfarger og i pikselgrafikk. Musikken, som Disasterpeace (Fez, 2012) står for, er også stemningsfull og talende. Da jeg undersøkte nærmere om spillet, lærte jeg at hovedutvikleren Alex Preston har kjempet mot alvorlige hjerte- og helseproblemer hele livet. Det er denne kampen som gjenspeiles i drifterens sykdom og i hans kamp mot de mørke kreftene.
Hyper Light Drifter har gitt meg noen av de beste spilløyeblikkene noen gang! <3
3. Tyranny - (Win, OS X, Linux)
I fjor havnet Pillars of Eternity på min topp fem liste. I år sniker Obsidian seg nok en gang inn, denne gangen med rollespillet Tyranny. I rollen som Fatebinder, utsendt fra den onde herskeren Kyros, drar du rundt i Terratus for å gjenopprette ro og orden, slå ned på opprør og opprettholde Kyros’ styre. På veien kan du, om du ordlegger deg rett, plukke opp kompanjonger. Det er interaksjonen mellom kompanjongene og interaksjonen mellom karakteren din og kompanjongene, som gir Tyranny det lille den trenger av humor for at det ikke skal bli altfor alvorstungt. Som Pillars of Eternity, er Tyranny pent å se til, vakkert å høre på og det har en utmerket kombinasjon av rollespill og strategi.
Når jeg spiller spill der jeg kan velge om jeg vil være snill eller slem, har jeg ofte som intensjon å være kjip. Men det ender stort sett opp med at jeg hjelper den litt uhørte bonden, sier ja til et intervju med den påtrengende journalisten, eller tilgir forræderen som kommer angrende tilbake. I Tyranny kan man også velge, men der står valget mellom å være litt kjip, skikkelig kjip eller regelrett ond. Og jeg liker det!
2. Inside - (Win, PS4, Xbone)
De danske spillutviklerne Playdead, som i 2010 tok verden med storm med debutspillet Limbo, slapp i 2016 sitt andre spill. I løpet av de første 17 minuttene jeg spilte Inside ble karakteren min skutt, bitt i hjel av hunder, for så å drukne. Når karakteren man spiller er en liten gutt, uten midler eller verktøy å beskytte seg med, kjente i alle fall jeg på et ubehag da jeg så den livløse og til tider maltrakterte lille kroppen. For meg var stemningen akkurat så uhyggelig at den minste lille ting ble skummel og jeg antok mulige farer over alt. Selv en flokk med dunkledde gule kyllinger var små potensielle drapsmaskiner. De siste ti minuttene syntes jeg nesten var vemmelige, både visuelt og psykisk, og jeg satt med en konstant klump i mellomgulvet.
Med sin bekmørke stemning, nydelige og minimalistiske grafikk, og varierende og kreative puzzles, innfridde Inside alle mine forventninger. En av mine absolutt favoritter i 2016!
1. Dungeons & Dragons - (Bordspill m. digitale adapsjoner)
Utstyrt med Player’s Handbook, penn, papir og en drøss med terninger, møtes jeg og fem venner én lørdagskveld i måneden. Da forlater vi denne sprø virkeligheten for å entre en verden der gnomer, alver og halvorker sameksisterer, drager og vampyrer er reelle farer, og det ikke er helt utenkelig å møte på halvguder eller demoner. Dungeons & Dragons har vært et av mine favoritt-tidsfordriv i 2016. Det har vært både nervepirrende og hysterisk morsomme øyeblikk, og ikke minst har det vært sosialt. Å slåss sammen mot en gruppe mektige skjeletter kan gjøre at man blir kjent med gamle venner på en helt ny måte.
En av de tingene jeg setter mest pris på ved Dungeons & Dragons, er den interaktive historiefortellingen. Mens vi spillere samhandler med omgivelsene dungeon master’en vår beskriver for oss, er hver og en av oss med på å forme historien. Det er en ganske tilfredsstillende tanke.
Om du selv vil prøve deg på dette rollespillet, kan du låne det aller meste du trenger for å sette i gang på biblioteket.
LASSEs legendariske logikk
Lasse: Alltid på utkikk etter den dyptgående og altoppslukende spillopplevelsen.
Spillåret har vært godt, men hva gjør man når man sitter igjen med en liste med flere enn fem titler og artikkelpolitiet puster deg tungt i nakken? Som korps-sekstetten Afro-amerikanske Herremenn med Negative Holdninger traller i en av sine populære viser fra sent 80-tall - “Vær kjærlig med politiet”.
For å forhindre at verden går helt av hengslene, skal jeg fatte meg i korthet:
8. Stardew Valley - Koselig bondegårds-simulator med overraskende variert personregister.
7. Bloodborne - Herlig bloddryppende monsterjakt i gotiske omgivelser.
6. Smallworld - Hurtig og lettfattelig fantasy-strategi i brettspill-format.
Så - over til årets fem største:
5. XCOM 2 - (Win, OS X, Linux, PS4, Xbone)
Da teknologisk overlegne romvesner invaderte jorden, ble menneskeheten raskt underkuet - til ingens store forbauselse. Verden styres nå av marionettpolitikere, men det er fremdeles motstand. Ta rollen som COMMANDER og organiser motstandsbevegelsen for å frigjøre verden fra Jens Ali (Jens Ali. Ali-Jens. Aliens. Tok du den? He he he).
Jada, plottet er like klisjé som en typisk formelroman. Heldigvis kan fortellinger by på god underholdning selv uten Nobelpris-nominasjon. Spillmekanisk er årets utgave en sterk forbedring på så godt som alle plan, og selv med haltende dramaturgi er opplevelsens helhetlige innhold mer enn nok til å tilgi manglende originalitet.
4. Sunless Sea - (Win, OS X, Linux)
Viktoriatiden, dampteknologi og kolonimaktenes begynnende depresjon. Et ukjent hav har blitt oppdaget dypt under Europa. En endeløs underverden fylt med det fantastiske og det forrykte, hvor etablerte sannheter og fysiske lover kan brytes med et enkelt pust. Det var kanskje derfor London endte opp på underhavets kyst. Eller var det en av kolonimaktenes ustanselige maskineringer? Eller…
Ta rollen som kaptein på en dampdrevet jolle og begi deg utpå die Unterzee. Reisen går fritt, og underveis lokkes du i forskjellige retninger av spillets mange stories. Følger man transporten av den ikke-døende mumien som vil på sin livs (eller døds) siste reise? Er Jern-republikkens absurde uvirkelighet mer appellerende? Eller fortsetter du søken etter din fars levninger?
Sunless Sea er en fantastisk kombinasjon av overlevelse, utforskning og make your own adventure-fortelling, og hyppige slipp av nye stories gir spillet levetid til mange og varierte gjennomspillinger. Hvis du liker stemningsfulle fortellinger hvor historien er å finne mellom linjene, vil du nok absolutt like Sunless Sea.
3. Total War: WARHAMMER - (Win, Linux, Mac OS)
Styr ditt rike med jernhånd, og send dine armeer ut for å erobre naboene. Med kløkt og makt ligger hele verden snart for dine føtter! Men vær på vakt - Kaos-maktene våkner i nord. Har du brent alle broer og står alene mot mørkets flodbølge? Eller er det gamle allianser som kan kalles på, nå ved enden av all tid?
Etter dusinvis skuffende dataspill fra Warhammer-universet, har endelig ett tatt et vellykket steg fra bordflaten til den digitale verdenen. Warhammer, for meg, handler ikke om systemer og historiefortelling, men om at opplevelsen skal føles som Warhammer.
Jeg kan med glede proklamere at følelsen har blitt skapt i 2016 - av TW: Warhammer!
Ulikt noen skuffende spillopplevelser i år (ja, jeg ser på deg, Fallout 4!), er TW:Warhammer helt og holdent verd full pris, og jeg betaler med glede for små kampanjer og nye armeer og hærenheter som DLC i tiden som kommer. Må spillet lenge leve!
2. Final Fantasy XV - (PS4, Xbone)
En av Final Fantasy-seriens absolutte styrker er frihetsfølelsen man får i møte med spillets store, åpne verden. Joda, fortellingens motorvei leder deg fra punkt A til punkt B til punkt C, men på reisen kan man ta avstikkere og få opplevelser litt utenfor turistløypen. Med XV har man satt den åpne verden i førersetet, og du oppfordres til å utforske sterkt varierende landskaper til fots, i bil og på ryggen av en chocobo.
Noe mer skuffende er fortellingen. Mengden er det ingenting å si på, da Squeenix i forkant av spillets utgivelse har utgitt både tv-serie og spillefilm. Dessverre har veldig lite av innholdet dryppet over i spillet. Fortellingen man får servert via spillopplevelsen, er dermed heller blottet for dybde.
Heldigvis er problemet kjent for Squeenix, og en oppdatering med mer narrativt innhold er på trappene. Vi kan dermed legge spillets relativt korte fortelling på hyllen for nå, og heller kose oss med guttetur på skauen i fantastiske omgivelser mens vi gleder oss til utvidelsen.
Årets desidert beste ‘boyband på telttur’-simulator!
1. Civilization VI - (Win, OS X)
For oss historie- og strategispill-nerder er gleden alltid stor når et ferskt Civilization står på trappene. Siden tidlig nittitall har premisset vært det samme - ta rollen som en historisk kultur og styr ditt folks verdenserobring fra antikken til moderne tid. Underveis forsker du frem teknologiske revolusjoner, trener tids- og kultur-relevante hærenheter, og bygger verdens store underverker. Og det beste? Alt innhold er tatt rett fra verdenshistorien.
Er det en spillserie som fortjener å bli tatt i bruk i ethvert klasserom, så er det Civilization. Temaer fra verdenshistorien i skjønn forening med et bunnsolid strategispill gir absolutt grobunn for vilje til videre læring. Greske hoplitter, Babylons hengende hager, Hansaforbundet og den industrielle revolusjon blir mye mer levende figurer når man får lov til å leke seg med dem. Jeg skal ikke påstå at hele min interesse for historie kommer fra spill - men den har definitivt blitt inspirert.
Med over 200 timer spilt siden slippdato i slutten av oktober, har Civilization VI blitt årets store tidstyv!
Best of: eldre
Best of '15: Velsmakende vemmelig