La Dispute - Wildlife

Om du tilbrakte mesteparten av oppveksten din på 90-tallet, så har du utvilsomt gått gjennom noen faser av musikk som best kan beskrives som kleine. Boybands, nu-metal og emo er vel de som sitter sterkest i minnet for min egen del, og der kanskje hver og en av disse sjangrene har enten vokst seg forbi det kleine stadiet og blitt noe større, eller om de har dødd ut, så er det fremdeles mulig å kjenne igjen stilene i nyere musikk. Og med mitt kanskje litt for nostalgiske syn på emo, så endte jeg opp med å lytte igjennom La Dispute sitt Wildlife album. Det som bare skulle være en liten nostalgisk trip jeg skulle nyte en kort stund, endte opp med å bli ett av mine favorittalbum noensinne.

Det er lett å skrive av La Dispute som bare noe emo som ikke kjenner sin besøkelsestid. Lydbildet kunne lett ha passet inn med ting som My Chemical Romance, Blood Brothers, The Used, Panic at the Disco, Thursday og mange andre. Men går man nøyere inn i tekstene deres og det musikalske, så ser man at her er det ikke bare privilegerte gutter som går gjennom en ungdomsangst, eller mangel på identitet. De rører ved noe veldig følelsesladd, noe som stikker langt inn i det medmenneskelige, og uforståeligheten av hvordan man skal håndtere hvor sårbare vi alle er. Etter en nyere gjennomhøring av albumet, bet jeg meg merke i disse linjene fra første låten.

“To scratched out, for everything.

Night fell on me writing this and I ran out of paper so I crossed the name out at the top of the page. Not sure why I'm even writing this. But I guess it feels right. It sort of feels like I have to, like an exorcism.”

“But it's there in the stories, or whatever they are. You can see it. Anybody could if they could Look. I wrote some notes in the margins explaining it. The rest is in between lines or in the fine Print. First, the feeling of abandonment, then trying to cope. Then death and hope and the thing Itself, waiting for me. It's all there in the pages ahead of here. It's there waiting for you.

Or for me. I'm not sure.

The whole story.”

Forfatteren forklarer det selv her. Følelsen av å være forlatt, og hvordan man takler det. Døden og håpet på håp i seg selv. Motet til å skrive og synge det, uten å helt vite hva det er godt for, annet enn å bare få det ut.

Albumet er tematisk lagt opp som om det er en forfatter som skriver en bok. Gjennom alle låtene hører vi forfatteren gå gjennom samtaler med mennesker som sliter med forskjellige ting, alt fra tap av tro, selvmordstanker, overleve drapsforsøk, et familiemedlem som dør av kreft, og ja, det er heavy. Så dette er ikke nødvendigvis albumet for deg. Men i motsetning til mye av emoen jeg har hørt på opp igjennom tidene, så er dette ekstremt vakkert skrevet.

Noen av mine favorittpassasjer fra albumet:

St. Paul Missionary Baptist Church Blues

“Ten years now standing vacant.
Ten years on empty, maybe more.
Once held the faith of hundreds,
Soon one more cell phone store.
For years they gathered here
Inside the building sound and true
To sing their praises to a god that gave them hope
To carry on, to carry through."

King Park

"I see them younger this time, playing games and doing homework.
All these marks of youth, soon transformed coldly into stone, for fights and stupid feuds.
For ruins wrapped in gold. And cruelly I recall why I have come: To find a reason. But
There cannot be a reason, not for death, not like this. Not like this."

Edward Benz, 27 Times

“And I sit in my apartment.
I’m getting no answers.
I’m finding no peace, no release from the anger.
I leave it at arms length.
I’m keeping my distance.
From hotels and Jesus and blood on the carpet.
I’m stomaching nothing.
I’m reaching for no one.
I’m leaving this city and I’m headed out to nowhere.
I carry your image.
Your grandfather’s coffin.
And Ed, if you hear me, I think of you often.
That’s all I can offer.
That’s all that I know how to give.”

Den store bragden med tekstene er hvordan det er skrevet uten noen fordommer for personene eller situasjonene de er i. Forfatteren klarer å formidle en dyp form for utilstrekkelighet i møte med disse personene, sjokket av hva man ikke visste og mangelen på svar og betryggelser. Hva gjør man når man møter på mennesker som har opplevd traumer du ikke kan kjenne deg igjen i? Hvordan reagerer man?

Forfatteren har 4 spor dedikert til sin egen refleksjon om historiene han skriver om menneskene han møter, og der møter vi en som sliter selv med historiene han hører og med sin egen psyke.

A Broken Jar

“So here goes,
One last letter now. One last attempt to make sense.
Who have I been writing to? I’m not sure anymore.
What have I been trying to accomplish?
It’s a mystery, I guess. Self-made secrecy.
Things get cloudy and now all these stories and
The struggle as an undercurrent, both get blurry by the minute both get blurrier.
So, which voice is this then that I’ve been writing in? Is it my own or his?”

Så dette og mer er det man kan vente seg av tekstene i albumet. Musikalsk er dette, som tidligere nevnt, noe som kunne lett ha passet inn i sjangeren “emo” om det kom ut ett tiår tidligere, men det låner også tungt fra spoken word, hele albumet er også progressivt, det er en liten "dæsh" med skriking involvert også, så det er ikke så veldig lett å kategorisere. Men ser jeg på internett, så er post-hardcore visstnok det som passer best. Gitarene klarer å være både harde når de trenger å være det, og være myke når det passer. Da jeg begynte å høre mer på albumet, husker jeg at det kom som en overraskelse på meg at det var progressivt. Altså, det er ikke noe stort fokus på at det er progressivt, det bare er det. Man går fra parti til parti, sømløst, uten at det høres crazy ut, eller som om de prøver å gjøre et poeng ut av den musikalske bragden det er å lage ett album uten repetisjoner.

Jeg gir dette albumet 4 av 5 The Cures.