Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Anne-Marie Ørbeck

Anne-Marie Ørbeck var fremragende både som pianist og komponist. Hun ble født i Kristiania 1.4.1911 og døde i Bergen 5.6.1996.

Familie

Faren, Anton Ørbeck (1866-1927), Industrigaten 34, Kra., var forretningsmann (i bransjen herreekviperingsforretning/kledehandel ifølge FT 1900 og 1910.) Morens navn var Inga Louise Larsen (1877-1948). Før Anne-Marie kom til, hadde ekteparet barna Alf (1899-1992), Finn (1901-81) og Gunnar (1906-91). Alle tre dyrket musikken, særlig Gunnar, som ble en kjent fiolinist med grundig norsk og utenlandsk utdannelse bak seg. Etter debut 1924 virket han som konsertmester, og i mange år ledet han Oslo strykekvartett, deretter sin egen. Han har vært solist med bl.a. Oslo Filharmoniske Orkester og Harmonien i Bergen, og  opptrådte ofte i NRK.
        Alf og Anne-Marie er gravlagt på Øvsttun i Fana, de andre på Vestre gravlund i Oslo.

Anne-Marie giftet seg 2.12.1939 med diplomingeniør Helge Smitt (25.6.1906–3.2.1985), sønn av kommunelege i Fana, Jens Holmboe Smitt (1873–1940), og Claudine Krüger (1877–1933). I 1940 slo de nygifte seg ned i Bergen. 
Adresser:
1. Paret finnes ikke i Bergens adressebok 1939/40, men i Abonnentfortegnelse 1941 / Bergens telefonkompagni står: Helge Smitt ingeniør (M.N.I.F.) (disponont A/S Fjeldheim Kjem. Ind.) på adressen Jægers Minde 4, Sandviken.  
2. Neste adressebok for Bergen etter 1939/40 kom i 1958. Der står det at Anne-Maries og Helges adresse da var Breiviksveien 5a i Sandviken. Helge er bedriftsleder, Breiviksvn. 39. 
3. I 1959 var de flyttet til Wergelandsalléen 13 på Minde (Skatteligning for Fana 1959).  Det er en pen, hvit toetasjes trevilla med stor hage til – riktig et bomiljø hvor en skjønnånd som Anne-Marie må ha trivdes godt og hatt ideelle arbeidsforhold. Her ble de boende, hun og Helge, resten av livet.
Under krigen fikk de en sønn, Kjetil Ørbeck Smitt, som fremdeles (2016) bor i Wergelandsalléen 13. Han utdannet seg til lege, som sin farfar.

Musikkutdannelse

I hjembyen lærte Anne-Marie tidlig å spille klaver. Hennes første lærer var Agnes Nilsen. Etter hvert som hun nådde et mer og mer avansert nivå, festnet ambisjonen om å bli pianist seg. Hun hadde også erfart at det å lage musikk var noe som lå for henne, og faren lot henne derfor studere harmonilære hos Gustav Fr. Lange.

Senere - fra 1930 - fortsatte hun studiene i Berlin. Hennes lærere der var Sandra Droucker (klaver), Mark Lothar (komposisjon) og Paul Höffer (instrumentasjon). Hver på sin måte fikk disse tre meget å si for hennes musikalske utvikling og karriere.  Sandra Droucker (bildet) ble født 1875 i Russland og hadde tysk-jødisk far. I 1938 måtte hun pga. sin jødiske herkomst forlate Tyskland og ble norsk statsborger. Hun døde på Røde Kors-hospitalet på Hamar i 1944.

Etter krigen – i 1950-årene – fortsatte Anne-Marie komposisjons-studiene i Paris som privatelev hos den berømte Nadia Boulanger (1887-1979) t.v. Dessuten deltok hun i Darius Milhauds komponistklasse ved Paris-konservatoriet. Da hun ble tildelt en sum av Statens Kunstnerstipend, oppsøkte hun den østerrikiske komponisten og musikkteoretikeren Hanns Jelinek i Wien for å sette seg grundig inn i tolvtoneteknikken (dodekafonien). Hun syntes studiet var interessant, men atonale komposisjoner leter vi forgjeves etter på hennes verkliste. Kanskje det er fordi hun fant at tonalitet var best egnet til å uttrykke det hun hadde på hjertet som komponist. Kan hende syntes hun også at en komposisjonsteknikk som mangler umiddelbart oppfattbart melodisk materiale, fjerner seg fra det menneskelige – er for teknisk, for teoretisk. Som del av sitt musikalske credo uttalte hun en gang: “Det er melodien som griper og fengsler  – mangler den, hva hjelper det så med alle de tekniske finessene?” 
        Etter hennes kunstsyn gjelder det å være tro mot sine musikalske instinkter og sin originalitet. Å eksperimentere bare for å eksperimentere var ikke hennes vei. Hun sa: Det er når komponisten makter å realisere sin originalitet, at verket har mulighet for å overleve.”                                                                                

Konsertpianisten Ørbeck

Etter et lengre studium hos Sandra Droucker, hadde hun en vellykket debut som solist med Oslo filharmoniske orkester i Oslo 2.11.1933. Et av verkene var Haydns klaverkonsert i D-dur, hvortil hun selv hadde komponert de klassisk stilsikre kadensene. 
        Hun har også skrevet kadenser til fire av Mozarts klaverkonserter, som imponerer ved sin mesterlige klavertekniske utforming, samtidig som de viser dyp innsikt i Mozarts tonespråk og forståelse for verkenes musikalske innhold. 
        Siden debuten gav Anne-Marie en rekke konserter. Som solist og i kammermusikk-ensembler markerte seg i fremste linje blant våre klaverkunstnere. Cecilie Dahm nevner at et fargerikt innslag i konsertene var Anne-Maries virtuose klaverarrangement av Richard Strauss' Walzer aus Der Rosenkavalier (1935). Likeledes kadensene til de nevnte klaverkonsertene av Haydn og Mozart.

Komponistvirksomhet

Anne-Marie hadde allerede før debuten komponert flere mindre ting, sanger og klaverstykker, i en stil med røtter i senromantikken, til dels med nasjonale trekk og med en fri klangbehandling og utvidet tonalitet. Som eksempler kan jeg nevne Tre små klaverstykker, komponert 1931 og tilegnet hennes lærer Sandra Droucker: 1. Vuggevise. 2. Humoreske. 3. Stemning. (→ noteeksempel 6)
        Videre studier med Droucker, Lothar og Höffer ledet frem til hennes første verk i stort format: Concertino for klaver og orkester. Verket vakte stor oppmerksomhet da det ble uroppført i Berlin 1938, med henne selv ved flygelet. “Med sin friskhet, livlige tematikk og knappe, konsise form” (skriver Cecilie Dahm) ble Concertinoen straks en publikums-treffer. Her hjemme var våre orkestre ikke sene med å rydde plass for den på sine programmer. Samme år (1938) ble Anne-Marie innskrevet som medlem av Norsk Komponistforening. Bare ni andre kvinner hadde på denne spesielle måten blitt anerkjent for kunstnerisk kompetanse siden foreningen ble stiftet i 1917 (jf. Kristian Lange: Norsk Komponistforening gjennom 50 år, s. 137-39).   
        Den norske folkemusikken, ikke minst visemelodiene, stod Anne-Maries hjerte nær. Dét kan ha medvirket til at hun alltid holdt fast ved melodien som et vitalt uttrykksmiddel i musikken. Et ekko av norsk folkemusikk merkes ofte i hennes tallrike vokalkomposisjoner - korverker, salmemelodier og tonesetninger av dikt (romanser). I disse komposisjonene bruker hun mange ganger et avansert tonespråk understøttet av dristige klangkombinasjoner. 
        Et sentralt verk er syklusen Voner i blømetid (Hans Henrik Holm), som ble premiert av Norsk Komponistforening ved 25-årsjubileet i 1942. “Karakteristisk for Ø.s sanger er en utpreget lyrisk nerve og en naturlig friskhet som for en stor del henter sin virkning fra et selvstendig og fint utarbeidet akkompagnement” (Cecilie Dahm).

Krigen og omsorgen for sønnen Kjetil gjorde at Anne-Marie sjeldnere kunne opptre ved konserter. Til gjengjeld kunne hun leilighetsvis få stunder til å sette seg til med notepennen. Og disse stundene har vært tilstrekkelige til at hun i løpet av krigsårene fikk ferdig sitt største verk, symfonien i D-dur.  Den ble urfremført i 1954 av Musikselskapet Harmonien i Bergen under ledelse av orkesterets sjefsdirigent Carl von Garaguly. Med dette verket markerte Anne-Marie seg som Norges første kvinnelige symfoniker. I ettertid er det litt snodig å tenke på det Otto Winther-Hjelm i sin tid uttalte om kvinnelige komponister: “... Den musikalske Arkitektonik er og bliver dem en meget besværlig Kunst, som de bør overlade til Mænd». Hvor feil han tok, den lærde mann! 
        Etter klassisk forbilde har de tre satsene rekkefølgen hurtig – langsom - hurtig, og første sats innledes med en andante.  Musikken følger en konsekvent plan og viser solid beherskelse av satsteknikken. Tonespråket er moderat modernistisk, og melodikken er varm og frodig som i alt Anne-Marie har skrevet.  
        Et betydelig verk er også Pastorale og allegro for fløyte og strykeorkester fra 1959. “En lyrisk, til dels improvisatorisk preget pastorale danner en fin innledning til en friskt musiserende allegro-sats.” (Nils Grinde) Verket har “et mer internasjonalt preg og et sterkere personlig uttrykk” enn symfonien. Det “bygger på to karakteristiske temaer utarbeidet gjennom hver sin sats i et fint avstemt veksel-spill mellom soloinstrument og strykere.” (Cecilie Dahm). 
        I senere instrumentalkomposisjoner i det mindre format orienterte Anne-Marie seg mot økende frigjøring både klanglig og tonalt, uten noensinne å havne i det atonale. Den tresatsige sonatinen for klaver fra 1967 (→ noteeksempel 7). er et godt eksempel på den skrivemåten hun nå er kommet frem til. Et langsomt Intermezzo flankert av to hurtige yttersatser – alle med nært beslektet motivstoff - gir det neoklassiske verket en syklisk enhet. “Med sans for økonomi, en klar, lett dissonmerende klaversats og raffinerte klangvirkninger har Ø. her tilført norsk klaverlitteratur et formsikkert og sjarmerende verk, vel tilpasset instrumentet det er skrevet for.” (Cecilie Dahm) 
        Valse piccante og Marcia indomabile er yndefulle karakterstykker, poengterte  og underfundige. Begge ble fremført første gang i 1973.

Symfonikeren fra Minde

Nekrolog av Reidar Storaas.