Forbudte stemmer

«Helvete er ikke det stedet der vi lider — det er stedet der ingen hører oss lide» (Mansur Al-Hallaj). I anledning Fengslede forfatteres dag har vi en rekke bokanbefalinger fra de "forbudte stemmene".

Tekst: Kjersti Egge / Foto: Ragnar Rørnes. Bildet er av Kaveh Ayreek, ny fribyforfatter i Bergen, og hans kone Fatima.


Fengslede forfatteres dag 15. november 

Til enhver tid. Flere steder i verden, forfølges forfattere, journalister og andre samfunnsengasjerte mennesker. De forfølges fordi de har ytret seg negativt mot myndigheter og/eller maktpersoner i samfunnet. De forfølges også fordi de tilhører folkegrupper, religioner og minoriteter de rådende regimene har erklært som mindreverdig, uriktig eller på andre måter greid å sette utenfor det aksepterte fellesskapet.  

Disse forfølgelsene fører ofte med seg overgrep som urettmessig fengsling, interneringsleirer og tortur. Noen blir drept. 

I flere av de anbefalte bøkene er menneskene fjernet fra sivilisasjonen, de fengsles og interneres på steder der all kontakt med sivilisasjon er brutt - fra under jorden i Istanbul Istanbul til Manor Island i Bare fjellene er min venn. 

International PEN har etablert Fengslede forfatteres dag som en årlig markering for å fokusere på de farer som forfattere, forleggere, redaktører, journalister og oversettere utsettes for ved å bruke sin ytringsfrihet. 

Ossietzkyprisen – for fremragende innsats for ytringsfriheten 

Ossietzkyprisen deles vanligvis ut på Fengslede forfatteres dag, 15. november. 

Prisen har navn etter den tyske pasifisten og journalisten Carl von Ossietzky, som i mellomkrigsårene sterkt advarte mot framveksten av nazismen i Tyskland. Det var Ossietzky som avslørte at tyske myndigheter i hemmelighet drev militær opprustning, i strid med Versaillestraktaten. For dette ble varsleren Ossietzky dømt for forræderi og senere satt i konsentrasjonsleir, der han døde i 1938. 

Det er norsk PEN som tildeler priser. 

Av tidligere vinnere kan nevnes (ikke utfyllende): Afshin Ismael, Ahmedur Rashid Chowdury (Tutul), Edward Snowden, Sidsel Wold og Deeyah Khan. 

Fribyforfatterne og fribykunstnerne er på mange måter representanter for de talløse ytrerne verden over som er forfulgt, fengslet eller for alltid blitt brakt til taushet.   

International Cities of Refuge Network, forkortet til ICORN, er en organisasjon som koordinerer fribyordningen. Norsk PEN er en ressurs og har en nasjonal koordinator/rådgiver som hjelper til i dette arbeidet. 

En friby er en by som har tatt på seg å være vertskap for forfulgte forfattere, journalister, bloggere, kunstnere og musikere. I “fribyen” skal de være beskyttet og kunne gjenoppta arbeidet sitt. De skal kunne ytre seg fritt uten frykt for trusler, sensur og forfølgelse. Å være friby er også et standpunkt om å verne ytringsfriheten. 

Helvete er ikke det stedet der vi lider ⁠— det er stedet der ingen hører oss lide» Mansur Al-Hallaj Mansur Al-Hallaj

Les mer om fribyforfatterne/kunstnerne i Bergen,
(inkludert den nylig ankommede fribyforfatteren Kaveh Ayreek)


Vi anbefaler

Instruks i å skrive horediktSoudabeh Alishahi & Asbjørn Øverås (red) (2014) 

Denne antologien har bredde i utvalget av tekster, både i lengde og innhold. Noen er rett på, slik sitatet nedenfor viser til, andre tekster maner historien frem i et rolig tempo. Tittelen spiller mot overfladiskhet i litteraturen, det å ikke formidle eller tørre si noe om virkeligheten. Antologien er en distraksjon bort fra fiktive problemer og fører oss inn i refleksjon med en videre horisont.

“Har du begynt å tro at “liker” og “dele” er nok

til å redde en seks år gammel jente som er i ferd med

å bli omskåret?

(…)

Skrive et dikt som ikke får deg drept.

Som ikke fornærmer noen,

som ikke utfordrer noen moralsk,

deg selv inkludert” (Mardan, s.41)


Omtale
 skrevet av Kjersti Egge

Boken finner du her.
Antologien Under samme himmel Soudabeh Alishahi & Bente Christensen (red), (2012) finner du her.


Bare fjellene er min venn av Behrouz Boochani (2021)

Boochanis´ observasjonsevne og talent for å skrive ned sine erfaringer fra 6 år i fengsel, uten banalitet, har gjort boken til et dokument og en beskrivelse av og fra en virkelighet mange ikke kjenner til. Historier om enkeltmennesker og om Manus Island Regionalt forvaringssenter, som fengsel og interneringsleir. 

Han er som en tilskuer til en tilstand han lever midt i. 

Behrouz Boochani jobber fortsatt som journalist og kritiker av de undertrykkende systemene mennesker på flukt møter. Manus Island ble erklært ulovlig av myndighetene i 2016 og stengt i oktober 2017. 


Omtale
skrevet av Kjersti Egge
 

Boken finner du her og på farsi finner du den her.


Mitt russiske testament av Anna Politkovskaja (2007)

Mitt russiske testament er boken Anna Politkovskaja akkurat hadde fullført da hun ble myrdet i oppgangen til sin egen leilighet i oktober 2006.  

Dette er en avslørende beretning om de miserable forholdene som millioner av russere lever under, og en nådeløs rapport om kynismen og korrupsjonen under president Vladimir Putin. 
Med sitt sterke engasjement for ytringsfriheten og sin medmenneskelighet har Anna Politkovskaja blitt et forbilde for lesere over hele verden. 

Omtale skrevet av Cappelen Damm 

Boken finner du her.


Eg får aldri sjå verda igjen av Ahmet Altan (2019) 

“Aldri meir skal eg få sjå verda eller ein himmel som ikkje er innramma av fengselsmurar.”  

I 2016 ble den tyrkiske forfatteren Ahmet Altan fengslet for å ha støttet kuppforsøket mot president Erdogan. I Eg får aldri sjå verda igjen skriver han om en absurd rettergang, hvor han ble dømt for noe annet enn han ble fengslet for. Boken ble smuglet ut av Silivri-fengselet utenfor Istanbul ved hjelp av advokatene hans. Ahmet er nå løslatt, men dessverre er boken fortsatt brennaktuell: Mange sitter fengslet etter liknende saker, og Tyrkia er blant de landene i verden som fengsler flest journalister.  

På tross av de brutale forholdene er Ahmets bok stillfarende, reflektert og poetisk ettertenksom. Den viser med stor styrke hvor sårbart og utrygt et menneskeliv er i et undertrykkende politisk regime.

Boken finner du her

Omtale skrevet av Ine Sunde Lavik. 


Istanbul Istanbul av Burhan Sönmaz (2019) 

Det ligger en nerve under jorda i Istanbul, i flengede kropper og skadde ansikter, pulserer den ut historier. Gjennom ti dagers beretninger fra fangenskap utveksles fortellinger om intens kjærlighet, tapt kjærlighet, storbyens gater og torg. Historiene er hentet fra livene til de arresterte og fra verdenslitteraturen. Gjennom dette skapes øyeblikk av en annen virkelighet i cella. Melodier strømmer ut fra stereoanlegg, sjøbris og god drikke manes frem fra skitne murvegger og iskalde gulv. 

Denne boken er en hyllest til alle de usynlige og urettmessig fengslede i verden. 

Et usedvanlig vellykket kunstarbeid skrevet med stor kjærlighet for historier og med et hjerte som banker for de glemte. 

Forfatteren Burhan Sönmaz er født i Tyrkia og har selv vært arrestert og forhørt ved et av politihovedkvarterene i Istanbul; Istanbul Gatrettepe Police Headquartes, også kjent som et tortursenter. Han er nå president i Pen International. 

Omtale skrevet av Kjersti Egge 

Boken finner du her.


Çin zindanında Doğu Türkistanlı bir aydın av Weli Ayup (2020) 

Weli Ayup er uigur, lingvist og poet. Han er en intellektuell som har sittet fengslet i fire forskjellige kinesiske fengsler, har sett konsentrasjonsleirene, og kjenner hvordan det fungerer der personlig. I denne boken forteller han om sine erfaringer derfra. 


Skallet av Mustafa Khalife (2019) 

“Hjemme har jeg rettigheter og behøver ikke gjøre andre til lags. Med litt innsats så skal jeg klare å etablere meg. Dessuten har Syria bruk for slike som meg” (s.6). 

Fortelleren vil vende hjem til Damaskus etter seks års filmstudier i Frankrike. Han er intetanende om at en bemerkning tre år tidligere skal bli førende for de tretten neste årene etter landingen i Damaskus. 

Grunnet ikke-religiøs overbevisning blir han isolert blant hundrevis av andre fanger i et fengsel, internert på ukjent sted. Noen av medfangene argumenterer for hans overlevelse. I en krok i en brakke med hatet fra de andre og egen frykt for de andre, observerer han og nedtegner hendelser i bevisstheten. Han lengter etter familien, tiden går og tankene går fra lengsel til undring om hva verden utenfor vet, om stedet han er på og hans egen skjebne.  

Behandlingen de får i fengselet er utenfor fatteevne, med provisoriske rettssaker, henrettelser og pisking. Stivfrosne av kulde og utmagret av sult. Lukkede ansikter og tomme blikk.  

Dette er en bok med et nøkternt språk, ingen detaljer utelates, men ingen situasjoner dveles ved. Boken er en filmatisk og til tider kroppslig opplevelse. Dette gjør den både ubehagelig, fascinerende og umulig å legge fra seg. En av de bøkene jeg har lest uten avbrudd. 

Forfatteren har selv vært fengslet to ganger for politisk aktivisme, blant annet i det beryktede Tadmur Prison, lokalisert i ørkenen. Han ble holdt fengslet uten tiltale eller rettssak mot seg. Boken er et vitnesbyrd og en dokumentasjon på de erfaringer forfatteren har. 

Omtale av Kjersti Egge 

Boken finner du her.


Never Fall Down av Patricia McCormick (2012) 

Dagen musikken døde 

Du våkner som vanlig og hører musikk over alt, menneskene er glade og livet er bra. Neste dag våkner du og må forlate alt du eier og har. Plutselig har hele befolkningen på seg svarte pyjamaser, og du kan bli skutt for å smile. Du er i Kambodsja i 1975.  

Hvordan kan man overleve krigens verste grusomheter? Hvordan kan ideologi og maktmisbruk utrydde 1/4 av befolkningen i et land? Arn Chorn-Pond var en liten guttunge da Røde Khmer tok makten i Kambodsja i 1975. Livet for millioner av kambodsjanere ble snudd opp ned på få dager. Befolkningen i byene ble jaget ut på landsbygda, unge som gamle, friske som syke. De måtte etterlate alt de hadde av eiendeler, familier ble splittet opp, og de ble fanget inn i et regime så grusomt at det er vanskelig å tro det. Røde Khmer var et maoistisk ideologisk parti som ville skape en revolusjon under ledelse av diktatoren Pol Pot. De ville innføre et styre der hele befolkningen skulle arbeide kollektivt og dyrke ris, noe som i realiteten betydde 12-15 timers arbeidsdag (også for barn) i slavelignende tilstander. Tusenvis døde av utmattelse og sult. Massegravene vokste og vokste.  

I boka Never Fall Down får vi Arn Chorn-Ponds historie, skrevet av forfatteren Patricia McCormick. Som liten gutt ble han kastet ut i dette forferdelige regimet, og overlevde mot alle odds. Vi får høre hvordan musikk ble en redning for ham, ikke bare som en trøst og som et håp, men hvordan det å spille musikk for makthaverne gjorde at livet hans ble spart. Dette er en sterk bok med mange fæle beskrivelser, og det er spesielt vondt ettersom det var så mange barn som ble rammet. Man kan spørre seg hvor dypt en ideologi stikker, når befolkningen jobber seg i hjel på rismarkene, og alt de får spise er den tynneste rissuppe, mens makthaverne selv nyter kjøtt, fisk og en rekke privilegier. Alle er like, men noen er mer like enn andre?   

Omtale skrevet av Vibeke Garrod. 

Boka finner du her.


Anklage: noveller fra Nord-Korea av Bandi (2018) 

Dyster og interessant lesning fra et av verdens mest lukkede land. 

Forfatteren som skjuler seg bak pseudonymet Bandi, er det kun et fåtall som vet hvem er. Det vi vet er at det skal være en offentlig tjenestemann som bor og jobber i Nord-Korea. Årsaken til at dette var nødvendig får du forståelse for når du leser de 7 novellene.  

Tekstene er skrevet på 90-tallet, og tar for seg perioden like etter at president, Kim il-Sung, døde. De tar for seg det strengt kontrollerte hverdagslivet på alt fra landsbygden til hovedstaden Pyongyang. I en av novellene møter vi en mor som er livredd for at myndighetene skal oppdage at toåringen hennes griner og blir redd når hun ser de gigantiske propagandabildene av Karl Marx. I en annen møter vi en fabrikkformann som blir stilt overfor dilemmaet om å utlevere en venn eller risikere å bli sett på som illojal av partiet.  

Forfatteren skrev på tekstene til denne samlingen i en årrekke før han fikk hjelp til å smugle dem ut via Sør-Korea. På den måten kan lesere i andre land få et viktig og unikt innblikk i hvordan det er å leve i et land uten ytringsfrihet og fri presse. 

Omtale skrevet av Silje M. Solsvik.

Boken finner du her.  


Forbodne stemmer av Jan Zahl og Finn E. Våga (2019)

Ord kan vere farlege. Ord kan vere dødelege. Så kvifor tør enkelte menneske snakka når dei dermed risikerer livet? Journalistane Jan Zahl og Finn Våga har oppsøkt seks kunstnarar som med hjelp av fribynettverket ICORN (International Cities of Refuge Network) har funne ei frihamn for deira eksil, og besøkt heimlandet deira for å finna svar på dette spørsmålet. 

Omtale av Pelikanen Forlag.  

Boken kan du låne her og den finnes også i BookBites. Er også kommet i engelsk utgave.


Å kysse en ørken å kysse en myr, Johanne Fronth-Nygren (red.)   

Fint og poetisk, men også vondt å lese.  

Norsk PEN tok initiativ til denne antologien med skjønnlitterære tekster av 13 fribyforfattere. Forfatterne, enda så forskjellige de er, har i alle fall to ting felles: De har blitt forfulgt i hjemlandet på grunn av det de skriver, og de er kommet til Norge som fribyforfattere. Alle presenteres med et portrett, og en liten biografi. Forordet “Se alt, vær så snill” er skrevet av redaktør Johanne Fronth-Nygren.  

Det er nok mye en ikke vet, eller greier å forestille seg, om det en leser. Kanskje er det likevel viktig å forsøke? 

Omtale: Ragnhild Sæther 

Boken finner du her.


Systemfeil av Edward Snowden (2019) 

«Friheten i et land kan kun måles etter respekten for innbyggernes rettigheter «(s.15).  

Systemfeil undersøker denne respekten. Selv om vi kjenner mye av svaret gjennom varslingen Edward Snowden så modig gjorde, er boken vel verdt sin tid som lesning, både som biografisk materiale og som fortellingen om når enkeltmennesket står overfor myndigheter og tar valg ut fra etiske refleksjoner. 

Allerede som barn var Snowden trukket mot den elektroniske verden, lyden av modem, nettverkene hvor ytringer flommet og det var et reelt fellesskap på verdensveven. Han beskriver hvordan han tenker seg alle tenåringer som hackere og at begrepet viser til alt man som tenåring er villig til å gjøre for ikke å være overvåket av foreldre og skole. Han minnes tilbake til når det til og med var regler som du ikke fikk vite om før du hadde brutt dem.  

Boken inneholder tanker om 11. september og de nesten 3000 døde menneskene. Han inviterer til at vi som lesere skal forestille oss tomrom i hus, skoler, familier og lokalsamfunn - tomrom i bakken. Videre vil han sette dette i kontrast til at over 1 million mennesker har dødd som følge av USAs respons. Han påpeker at fokus burde være å behandle terror som den forbrytelsen det er og ikke det religiøse fenomenet det ble påstått å være. 

Edward Snowden påpeker også et annet viktig moment som er at ingenting skaper så stor arroganse som et liv ved en maskin som ikke er i stand til å gi kritikk.  At avstanden man får ved en skjerm, virker avhumaniserende.  

Snowdens bok gir innsikt i en personlig reise og i et system som i boken beskrives som Mary Shelleys Frankenstein. Hvordan amerikanerne, og han selv inkludert, var med på å bygge et nettverk som etterhvert skulle få sitt eget liv og egne mål og ødelegge livene til dem som skapte det - i høy grad også hans eget. 

Edward Snowden ble i 2016 tildelt Ossietzkyprisen og ble da nektet garanti for sin sikkerhet av norske myndigheter mot å bli utlevert til USA.  

Allerede i 2013 tok PEN initiativ til å søke Snowden inn til Norge som overføringsflyktning. Dette ble avslått av regjeringen med Grete Faremo som justisminister. I 2015 mottok Snowden Bjørnsonprisen, men valgte å ikke reise da Erna Solberg-regjeringen og justisminister Anders Anundsen ikke ville gi garanti for reisen. 

Ossietzkyprisen ble til slutt utdelt den 27.april 2017 på et hotellrom i Moskva leid av Norsk PEN. 


Omtale:
Kjersti Egge 

Boken finner du her


Pen international: an illustrated history av Torner & Martens (red). (2021)

“Literature knows no frontiers”

Hvorfor ble PEN stiftet for hundre år siden? Hvem var Catharine Amy Dawson-Scott? Hvordan ble denne internasjonale organisasjonen som jobber for ytringsfrihet det den er i dag? Denne samlingen med dokumenter, fotografier, brev og annet materiale utgjør en veldig interessant og leseverdig historisk introduksjon til PEN international.

På side 10 leser vi et sitat fra 1984 av Margaret Atwood: “in a world where independent voices are increasingly stifled, PEN is not a luxury, it’s a necessity.” Dessverre er kampen for det frie ord fremdeles en nødvendighet, flere tiår senere. Ønskes kunnskap og inspirasjon, anbefales denne boken.

Omtale: Ragnhild Sæther

Boken finner du her.