Xml-fil - Flagget og dette er London
av karim
—
sist endret
2018-12-19T12:43:17+01:00
flagget_og_dette_er_london_eksempel.xml
— 23 KB
Fil-innhold
<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<!DOCTYPE TEI PUBLIC "-// NSL Norge //EN" "NSL_tei_xinclude.dtd">
<TEI xmlns:xsi="http://www.w3.org/2001/XMLSchema-instance" xmlns="http://www.tei-c.org/ns/1.0" xml:id="BOB_NORDAHL_GRIEG_TO_TEKSTER_FRA_FLAGGET">
<teiHeader>
<fileDesc>
<titleStmt>
<title>
XML eksempelfil
</title>
</titleStmt>
<publicationStmt>
<p>Utgitt som digital tekst av Bergen Off. Bibliotek.</p>
</publicationStmt>
<sourceDesc>
<p></p>
</sourceDesc>
</fileDesc>
<revisionDesc>
<change xml:id="ENW" who="ENW" when="2015-09-04">Kodet testfil i TEI P5 XML. Validert.</change>
</revisionDesc>
</teiHeader>
<text xml:id="BOB_NORDAHL_GRIEG_FLAGGET_OG_DETTE_ER_LONDONtekst" type="non-fiction">
<front>
<div>
<head type="main">Om utgivelsen</head>
<p rend="noIndent">
Teksten følger førsteutgaven av <hi rend="italic">Flagget</hi> (1945). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket. Teksten er konvertert og korrekturlest av Ørjan Persen, Bergen Offentlige Bibliotek.
</p>
<p rend="noIndent">
Dette verket har blitt identifisert som fri for kjente opphavsrettsbegrensninger, inklusive alle nærstående rettigheter. Du kan kopiere, endre, distribuere og fremføre verket, også for kommersielle formål, uten å spørre om tillatelse.
</p>
</div>
<div type="illustration">
<figure>
<graphic url="bilde.jpg"/>
</figure>
</div>
<div>
<head type="main">Om Nordahl Grieg</head>
<p rend="noIndent">
<hi rend="bold">Nordahl Grieg</hi> ble født i Bergen i 1902 og ble ikke mer enn 41 år gammel. Han ble skutt ned under et bombeangrep over Berlin og døde i 1943. Grieg satte likevel betydelige spor etter seg i norsk litteraturhistorie.
Han var vår mest sentrale dikter under andre verdenskrig og særlig diktet <hi rend="italic">Til ungdommen</hi> er mye brukt i senere tid. Han er mest kjent som lyriker, men Nordahl Grieg skrev både skuespill, romaner og sakprosa.</p>
</div>
<div>
<head type="main">Om utgivelsen</head>
<p rend="noIndent">Denne utgivelsen inneholder artiklene <hi rend="italic">«Dette er London»</hi> og <hi rend="italic">Flagget</hi> som begge er hentet fra boken som heter <hi rend="italic">Flagget</hi>. <hi rend="italic">Flagget</hi> inneholder det meste av hva Nordahl Grieg skrev av prosa under 2. verdenskrig.</p>
</div>
<titlePage type="main">
<byline>
<docAuthor>Nordahl Grieg </docAuthor>
</byline>
<docTitle>
<titlePart type="main">To artikler fra <hi rend="italic">Flagget</hi></titlePart>
</docTitle>
<docDate>1945</docDate>
</titlePage>
</front>
<body>
<div type="chapter" n="1">
<head type="main">«DETTE ER LONDON»</head>
<p rend="rightAligned"><hi rend="italic">25. oktober 1940.</hi></p>
<p>
Når en ligger om natten i London, kan det være
vanskelig å huske at en er omgitt av en menneskeverden,
millioner av hjem. Kanonene skyter overalt – med
tunge brak eller hurtige hissige smell, og av og til
dirrer drønnet av en bombe fra et av de tyske flyene.
Det er som å ligge midt ute på en veldig mørk slette,
en slagmark som er øde for alt annet enn soldater og
våpen. Men hver morgen skjer underet, slagmarken
synker ned, og som på en mektig elevatorscene stiger et
nytt scenebillede opp, en levende kjempeby, realistisk
til de minste detaljer, med røde busser i solskinnet, og
langs fortauene en strøm av mennesker som smetter ut
og inn av butikker og hjem.</p>
<p>London står. Melkemannen er ved døren tidlig
hver morgen, avisene ligger der, nystrøkne og ferske,
med skildringer av nattens angrep. Nye blomster er
brakt inn fra landet til hjørnebutikken like ved oss og
gløder opp mot en luft som er ren og frisk, lik bittet
i et eple.</p>
<p>Selvsagt er skade blitt voldt; lidelse og sorg blitt
tilføyd; hus er styrtet sammen under bombene; mennesker,
med klærne flådd vekk av eksplosjonen, er blitt
gravd fram som nakne kropper av redningskorpsenes
folk.</p>
<p>Men byens liv går uhindret, og menneskene er
ubrutte. Det gåtefulle er, at alle de en treffer hver
dag på gater, busser og undergrunnstog ikke virker noe
<hi rend="italic">trette</hi> engang, skjønt en vet hva slags netter de har.
Den er blitt livet deres, beslutningen om <hi rend="italic">ikke å ville
kues.</hi></p>
<p>Jeg var nylig ute på en ammunisjonsfabrikk. Det
var i mørket, med bombingen på det verste, at dagskiftet
gikk og nattskiftet kom. Av alle de hundre som
skulle hjemover var det bare syv som ble i fabrikkens
beskyttelsesrom, de andre gikk hjem til en ikke altfor
trygg natt, men dog til sitt eget liv, til en følelse av
menneskelig verdighet. Av alle de hundre som hadde
sin vei <hi rend="italic">til</hi> arbeidet gjennom dette mørke, brakende
krigslandskap, kom hver eneste en.</p>
<p>Jeg har måttet tenke på noen ord av Shakespeare
som jeg hørte for et par dager siden. Det eneste stykket
av ham som nå går i London, har en tittel som kan vaie
lik en stolt og munter vimpel over denne byen: «Når
enden er god, er allting godt.» Midt i første akt under
forestillingen gikk sirenene, dette bølgende draugropet
over alle hustak; narren sprang inn på scenen og sa:
«Det er luftalarm, de som vil kan søke tilflukt. <hi rend="italic">Vi</hi>
spiller videre.»</p>
<p>Ingen gikk, og mens luften ennå skalv av sirenene,
fortsatte den unge heltinnen i stykket, Helena, med sin
replikk, og det forekom meg at det var i en triumferende
glede at hun tok disse ordene fra århundrer
tilbake og ga dem til sin egen tid:</p>
<lb/>
<lg>
<l><hi rend="italic">Ikke i himlen, men i sjelens mot</hi></l>
<l><hi rend="italic">har mannen plikt å finne helsebot.</hi></l>
<l><hi rend="italic">Er himlen skjebnetung? Dog er den fri</hi></l>
<l><hi rend="italic">for unge viljer til å jage i!</hi></l>
<l><hi rend="italic">Og bare hvis vår dorske vilje sover,</hi></l>
<l><hi rend="italic">vil himlen rykke livet akterover!</hi></l>
</lg>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p><hi rend="italic">Dagen</hi> i London er tindrende normal; vi føler demringen
som en trygghet, slik som primitive – ennå mer
primitive – folkeslag må ha hilst solen. Forsvarsflyene
holder daghimmelen ren, og det hender bare sjelden
at en tysk jager klarer å komme igjennom og får sloppet
en bombe.</p>
<p>Det er nettene, bombenettene, som er det ukjente
ved livet her. Menneskene søker under jorden for å
sove, en leilighet høyt til værs med sol og luft, dirrende
av brak og smell synes på alle måter meningsløs, ja
heslig; derimot er et kjellerrom klint inn mot en svart
lyssjakt, eller ennå bedre, bare med fire vindusløse
vegger, et attråverdig og hyggelig bosted.</p>
<p>I disse ukene har jeg støtt på alle slags former for
beskyttelsesrom. Det jeg personlig tenker på med størst
glede, er en kjeller på Sydkysten. Vi var på gaten da
en bombe falt og huset rett overfor sank ettertenksomt
sammen. Vi hev oss mot en gatedør, mens glass og stein
suste nedover oss. Døren var låst, men en ny bombe
kom og lufttrykket sprengte døren, sopte oss inn og
ned en trapp til en aldeles utmerket kjeller hvor vi
var noen vel tilbrakte minutter. Det beskyttelsesrommet
jeg likte minst og hvor jeg nødigst ville være om
en bombe falt i nærheten, var et tilfluktssted for 150
mennesker et sted i en zoologisk hage; det tjente samtidig
som hjem for hagens krypdyr. Bak glassrutene
gjespet atskillige alligatorer interessert mot oss, og selv
om giftslangene var flyttet, var det allikevel en kvelerslange
på tre meter igjen, som lå oppkveilet og fordøyde
sin siste kanin, med et slags initiativrikt blunk
i det ene øyet.</p>
<p>Men ellers er beskyttelsesrommene her i London
blottet for enhver slags eksentrisitet. De er venteværelser
for en ny dag, og alt om ettermiddagen med mange
timers lys igjen, kommer folk for å begynne og vente
på den. På undergrunnsbanens plattform ligger ti tusener
av mennesker, mest gamle, kvinner og barn. De
har tatt tepper med seg, mat og termosflasker, en har
fornemmelsen av at de er ute på en slags merkelig skogtur;
tross trettheten har de en vennlighet og et smil
som får en til å tenke at det rette for dem var å ligge
på en myk grasvoll og ikke på sement dypt under
jorden, og at det ikke var det harde bleike elektriske
lyset som skulle ha falt på disse barneansiktene, men
solskinnet gjennom grønt lauv. Hvor ofte er det sagt
at krigen har sine røtter i selve den menneskelige
natur, og hvor usant er det ikke. Det tragiske ved
denne krigen er jo at den menneskelige natur er kommet
<hi rend="italic">lenger</hi>, nazismens forbrytelse er at den har dyrket
noe tilbakelagt, den har inneksersert sine mennesker
i en blodig fortid, og det kaller den kampen for fremtiden!
Overhodet er alle nazismens sukséer betinget
av en <hi rend="italic">nedvurdering</hi> av mennesket, den har i alle land
søkt seg forbundsfeller i forfengelighet, griskhet og
evneløshet som bare kunne gjøre seg gjeldende beskyttet
av tyske bajonetter. Hitler har seiret stort på sin
forakt, <hi rend="italic">hittil;</hi> men alle vi som tror på menneskesinnets
muligheter, dets ukuelighet, dets verdighet og godhet,
vet at det er her han vil tape.</p>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p>Forleden fikk jeg se en ny side ved livet under
jorden. Jeg kom ned en kveld i et beskyttelsesrom på
Østkanten; det var mest jøder som holdt til der, gamle
patriarker med kalott og langt skjegg, unge mødre som
la og holdt om spebarnet sitt, ektepar som satt mot
veggen og stirret rett framfor seg med slitte sementgrå
ansikter. Det var slik resignasjon over dem alle; de
kjente alt fra før. De var det jagede folk; Hitlers krig
som durte søkende oppe i nattehimmelen, var for dem
bare en ny form for to årtuseners forfølgelser. Ved åttetiden
kom et lite orkester hastende ned i kjelleren, en
fiolin og resten trekkspill. De begynte å spille enkle,
fengslende melodier, folk klappet pliktskyldig. Men
mens musikantene drev på, tinte menneskene langsomt
opp, de smilte, småguttene sang med skingre stemmer,
kvinner og menn vugget i rytmen, mødrene tok til å
danse med ungene løftet i været. Det var som et merkelig
lys strålte ut fra spillemennene inne i mørket.
Jeg fikk være med dem da de etter en stund skulle
videre. Det var en grågrønn tåkenatt med regn, bombene
drønnet omkring, mens vi famlet oss fram gjennom
gatene til et annet beskyttelsesrom. Det er skuespillernes
og musikernes organisasjon, Ensa, som hver
natt sender ekspedisjoner rundt i denne underjordiske
byen. Vi kom nå inn i en kjeller som var fylt av arbeidere,
deres koner og barn. Mange av dem var bombet
ut av hjemmene sine, en gang, to ganger. Straks orkestret
begynte å spille, satte forsamlingen rungende inn.
De begynte hurtig å opptre selv som solister, en etter
en sprang opp på en tomkasse og utfoldet seg, ledsaget
av musikken, det var Bob, førti år, som sang charmørsanger
og Bobs datter som steppet, og Dan, en attenårig
kjempe, som nynnet om naturens vuggesang ved
kveld, og Mrs. Porter, blid og tykk med svære slanger
og hjerter tatovert på armene, som vitnet om kjærlig
hetens glede, og George som fortalte små stubber:</p>
<p>– Kona rusket i mannen sin en natt i sengen.
«Bill, du må opp, det er et tysk fly over huset.» Bill
knurret og rikket seg ikke. «Du må opp, Bill. Det er
et tysk fly over huset.» Til slutt mumlet Bill forbitret:
«Gi deg nå, masa! Det får være tidsnok om jeg feier
det opp i morgen tidlig.»</p>
<p>Jeg har sjelden vært på et mer selvfølgelig muntert
stevne. De danset og sang til de utmattet la seg ned
på gulvet og sovnet inn, bedøvet av trettheten ved å
glede seg og le.</p>
<p>Det er et underlig folk.</p>
<p>For noen tid siden, etter et av de verste bombardementene,
hadde den engelske storavisen «Daily Express»
en forbausende ledende artikkel, som gikk ut på at
nå kom England å bli for alvor ubehagelig for Hitler,
for han måtte huske på at få dyr var farligere enn en
rasende <hi rend="italic">sau</hi>. Jeg ble oppriktig begeistret over denne
uttalelsen, for det forekom meg at et folk som kunne
nøye seg med et så bramfritt billedspråk i et øyeblikk
det kjempet på liv og død, ovenikjøpet i en tid som
flyr av alle slags heroiske ørner, eide gåtefulle indre
reserver.</p>
<p>Men billedet er neppe helt riktig. Raseriet er så
behersket at det knapt kan kalles raseri. Det er en
farlig innbitt munterhet som ser hele denne kampen
i et langt perspektiv framover. «Vi er ikke begynt
ennå,» sa arbeiderne i beskyttelsesrommet <hi rend="italic">smilende.</hi>
Det er som om bombingen av London, alle sammenstyrtede
hus, er som en slags oppmykningsøvelser for
dette landet. Snart begynner det egentlige. Det som
kalles moral, er bare en urokkelig seiersvisshet. Mot
dette har tyskerne å stille <hi rend="italic">sin</hi> moral. Under forrige
verdenskrig gikk de triumferende over Europa og brøt
sammen; selve seieren har et uhyggelig ekko for dem,
og for hvert nytt folk de underkuer, betyr det kanskje
at de er begynt å seire seg i hjel.</p>
<lb/>
<p rend="center">*</p>
<lb/>
<p>Men det beskyttelsesrommet jeg kjenner best i London
er selvsagt kjelleren i huset hvor vi bor. Noe
særlig sikkert er det neppe mot en fulltreffer, og foruten
med tak og vegger får en beskytte seg med en
viss filosofi. En eldre hvithåret irsk dame la ut en av
de første kveldene om hvor usannsynlig det var at hun
skulle bli rammet av en bombe. – «Hvor mange duer
tror De det er i London?» spurte hun. «Å, det må være
atskillige tusen . . . . » «Nå, ingen av dem har hittil
gitt meg en fulltreffer,» utbrøt den gamle og strikket
videre.</p>
<p>Til å begynne med satt vi og snakket sammen. Nå
går vi dit ned for å sove. Undertiden våkner vi om
natten av smellene og vi hører det lange hvinet av en
bombe som faller. Vi vet at når vi <hi rend="italic">hører</hi> den, skal den
ikke til oss; men kanskje til en bygning som det tok
mer enn noen sekunder å reise; kanskje blindt og smadrende
til en menneskehjerne som det også ligger en del
tanke bak . . . .</p>
<p>Vi har muligens noen ulemper, vi som må leve her
i denne tiden, men hva betyr det mot dette at vi fritt
får arbeide for folket vårt. Vi tenker på våre landsmenn
som jages, fengsles, eller pines med alle de nedverdigelsens
tricks som nazismens menneskekunnskap
består i. Tanken på dem gir forpliktelsen til oss som
er her, kravet om alltid å gjøre <hi rend="italic">mer.</hi></p>
<p>Vi slipper volden og hykleriet; de fremmede og
deres norsk-tyske hjelpere får ikke martre oss med det
som er verre enn alt: dumheten; og hva er bombenettene
i London mot <hi rend="italic">det?</hi></p>
</div>
<div type="chapter" n="2">
<head type="main">FLAGGET</head>
<p rend="rightAligned"><hi rend="italic">7. mai 1942.</hi></p>
<p>Etsteds i Storbritannia ligger en norsk kystkommandostasjon.
Utenfor på vannet duver de mektige
flyene i sine røde bøyer. Inne på land mellom det fine
grønne bjørkelauvet lyser det blåveisblått to steder oppe
i bakkeskråningen, fra kragene på norske gaster som
går vakt. Over huset smeller det norske marine-flagget
i vinden sammen med det britiske flygevåpnets lyse blå.</p>
<p>Alle er norske her, selv den vesle skjekten som ligger
ved bryggen; den brakte i sin tid fem mann over fra
Norge. Den kalles «Sørlandsjomfruen».</p>
<p>Det er amerikanske Catalina-fly som nordmennene
bruker. De har en svær aksjonsradius. Det fortelles at
da den første Catalinaen kom flyende hit fra Amerika,
kjørte bensinbåten straks opp til siden for å fylle. Sjefen
på Catalinaen mælte da: «<hi rend="italic">Vi?</hi> Vi skal ikke ha noe bensin.
Vi skal bare tilbake til Amerika, vi.»</p>
<p>I den siste tiden har jeg vært med de norske flygebåtene
noen turer, nordover på vakthold over konvoiene.
«Sørlandsjomfruen» tar oss ut til flyet, mannskapet,
åtte mann, skrever ombord. Presenningene
slites vekk, fortøyningene slippes; med drønnende
motorer kjører vi bortover. Det er et helt <hi rend="italic">fartøy</hi> vi er
ombord i, så det høver godt at det er flygende sjøfolk
som håndterer båten i strømmen og sjøene. Ropet kommer:
«Klar til å gå opp,» og i en durende sprengende
lyd av stål som dirrer gjennom kroppen timesvis etter
vi er i land igjen, med sprut av sjø som velter over
glasskuplene, jager vi til værs. Så seiler vi rolig, med
en langsom styrke, gjennom luften; vi har mange,
mange timer foran oss.</p>
<p>Kanskje er det kvelden når vi går ut. Jeg sitter
akterut med maskingeværskytterne i det glassrommet
som kalles blistret. På hver side er det en kuppel som
kan svinges ned, så maskingeværene står frie; himmelrommet
tordner nedover oss. Det er kaldt, så vi er
kledd i polarutstyr.</p>
<p>Det kan være en underlig trolldom en slik natt over
havet. I vest er det ennå en slags velkjent skjønnhet
med solnedgang og gullskyer; men i øst er det et skoddeblått
tomrom hvor månen står som en bitte liten rød
klode, fra tider før oss. Så blekner den, og blir <hi rend="italic">måne</hi>
over hvite skoddebanker. Avgrunner åpner seg nedover
som til svarte fjellvatn; undertiden går kløftene i tåken
langt innover som om mørke floder rolig glir mellom
månelyse poppelskoger. Det blåser opp, månen jager
gjennom ville skyer, det er som en hvit fakkel står opp
fra propellene i måneskinnet, som blekt flommende
kvinnehår.</p>
<p>Inne i flyet gjør mennene sitt arbeid, brøler av og
til noe til hverandre. De to førerne sitter side ved side;
bak dem arbeider radio-telegrafist og navigatør. Navigatøren
er på farten hele tiden – atten-tyve timers
arbeid i ett kjør, kanskje mer, det får ikke hjelpe. Det
som han først og fremst må ha tak i for å holde rett
kurs, er vinden, vindstyrken, vindretningen og vinden
skifter med høyden. Han tar driften hvert kvarter; om
dagen har han skumskavlene å gå etter, og måler driften
med bombesiktet; er det blikkstille, hiver han ut en
aluminiumsbombe, og det hvite pulveret på sjøen blir
som en kunstig skavl. Om natten smeller han en fosfor
bombe utover havflaten. Beregningene korrigerer han
med stjerneobservasjoner, som ombord på et skip.</p>
<p>Ut på natten får vi noe varmt i livet; vi har primus
ombord, det blir kaffe, suppe, stekt flesk. Er vi langt
til havs, tørner én etter én inn en times tid, det er fire
køyer i kabinen. Et par mann sitter inne i mørket med
oljesvarte fjes og roper til hverandre. Kanskje prøver
vi snakke om en vi holder av, vi viser hverandre det
fotografiet som vi alltid bærer med oss. Når vi ser opp,
henger to skosåler over hodene på oss; det er sjefmekanikeren
som sitter høyt oppe, majestetisk og urørlig,
og avleser sine visere.</p>
<p>Det er en vidunderlig følelse av trygghet ombord
på en slik norsk flygebåt; de kan jobben sin til bunns,
mennene her, og har den rolige sikkerheten det skaper.
Men det dypeste inntrykket av dem er den <hi rend="italic">ilden</hi> som
brenner i dem, i sjefen og hver eneste mann. De er
i kraft av sitt yrke de lange seige timenes menn, men
de er også blitt kampsekundenes. De føler det hvileløse
ansvaret ved å ha fått det som de hjemme ikke har:
våpen. De vil takke for det, gjerne med sitt liv.</p>
<p>De kjenner så bitterlig vel det som våre hjemme
må lide; men de slipper de uvirksommes smerte, de er
beskyttet av sin egen handling, sin egen fare. De kan
le. Den eneste sorgen som de ikke kan verge seg mot,
er tanken på ikke å ha fått gjort nok.</p>
<p>Den korte natten er over, den lange dagens vakthold
over havet begynner. Til slutt, med ansiktene grå
og slitte settes kursen hjemover, vi ser flagget på stasjonen,
det grønne sløret over trærne, noen vifter til oss.
Det har vært en slags <hi rend="italic">ventetid</hi> for dem som er tilbake;
det kan skje så meget; den siste Catalinaen som
jeg fløy med, har et ferskt hull i vingen. Et tysk hurtiggående
sjøfly angrep den ute i Nordsjøen, men nordmennene
gikk på og smelte løs, og tyskerne tok flukten.
En ting vet jeg: skulle det verste hende, var en her ombord i godt selskap.</p>
<p>Vi går ned. «Sørlandsjomfruen» henter oss og bringer
ut igjen bakkepersonalet som tar hånd om flyet og
gjør det ferdig. Vi andre stuper til køys. Det er fireogtyve
timer til neste gang.</p>
<p>En tur jeg var med på, står alene, skinnende, blant
de andre. Den varte bare noen få timer, men jeg blir
aldri ferdig med den. Den gikk hjemover. Det var en
rekognoseringstur langs Vest-Norge, over leden.</p>
<p>Jeg stod bak flygernes plasser da jeg visste at vi
måtte nærme oss kysten. Det var grått vær med drivende
skyer; de formet seg til landskaper som lignet det jeg
skulle se, og ble borte. Til slutt steg svarte klipper opp
av havet med hvitt skum drivende om foten, trossig og
majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær
med mørke, fine, åndeaktige grener stod og suste før alt
løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med
ett var vi ute av skyene. Sjøen lå grå og klar, og langt
inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå.
Fargen i denne kystlinjen grep meg så underlig om
hjertet, den var som blåtøy bleket og skurt og slitt, men
så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem.
Så kjærlig-blått, så nøysomt-blått var landet der inne.</p>
<p>Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor
sjøfugl fløy opp. <hi rend="italic">Men det er bare oss!</hi> tenkte jeg. Vi
gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over
knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det
var som flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over
landet vårt og leve blant menneskene der nede, mens
vi fløy forbi.</p>
<p>Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre. Glasskuplene
var vrengt ned, så maskingeværene stod frie
ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under
kuppelen til å stå, en må ned på kne; maskingeværskytteren
knelte alt. Hva var det han holdt i hånden? Det
var et norsk flagg, ikke et tøyflagg, for det ville blitt
revet i filler øyeblikkelig, det var et blikkflagg, malt
med kjærlighet hjemme på stasjonen. Han viste det
fram, urørlig og stirrende, til landet der nede; og menneskene
reiste seg brått opp i de små fiskerbåtene eller
de sprang bortover svabergene, som for å følge oss.</p>
<p>Aldri har jeg sett noe skjønnere enn dette malte
blikkflagget, og dette lyset av lykke og smerte på ansiktet
hos den knelende mannen som holdt det, og gjenskjæret
hos menneskene der nede, så dyrebare hver
eneste ukjent av dem, i det steinete, elskede landet vårt.</p>
</div>
</body>
</text>
</TEI>