Hansen, Inger Elisabeth: Trask, forflytninger i tidas skitne fylde (2003)

Trask, forflytninger i tidas skitne fylde fikk Brageprisen og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Diktsamlingen kretser rundt en av de mest grunnleggende menneskelige erfaringene, det å gå. Det universelle utgangspunktet understrekes ved fraværet av et lyrisk jeg. Avtrykk, rester, fotspor og stier blir føringer i en poetisk historie der Hansens solidariske og engasjerte dikt viser oss både veier og blindveier gjennom historien.  

Konsistensen på stien: jordkrystaller reist i relieffene
etter støvelsålene til den som gikk her sist: nå gir de etter, nå glir de ut,
nå overlater de minnet om all oppreist form til kulda, kulda vil få fingre som kan reise litt
jord igjen i krystaller, men neppe i form av nettopp dette relieffet skapt
i sammenstøtet mellom mønsteret i vandrerens såle og stiens konsistens
 
i sammenstøtet mellom en eller annens vandrende vekt, en eller annens valg
av fottøy, av tidspunkt og retning, en eller annens valg, noen som har en tyngde som setter så
og så dype merker når den treffer jorda, noen som akkurat her
har beveget seg med en hastighet som gir tyngden en bestemt effekt,
noen som har forflyttet seg oppreist, noen som har hatt såler under seg,
såler som gir spenst, som demper sammenstøtene, som sørger for at grepet
ikke løsner, som sørger for at en kommer seg videre, billig eller dyrt