Lagerlöf, Selma: Gösta Berlings saga (1891)

Vi farer av gårde inn i det kalde värmlandske vinterlandskapet, med et kobbel sultne ulver i hælene. Den sjarmerende og poserende, men akk så fordrukne presten Gøsta Berling, holder taumene. Her er spenning, gamle sagn, besk humor, svik, vakre naturskildringer og selvsagt kjærlighet; kanskje mest av det ulykkelige slaget.

La oss dra rett til det sagnomsuste Ekeby gods, til julepønsj i smien hos den mektige majorinnen:

«Det er julenatt på Ekeby bruk. Bak bredsengens silkegardiner sover majoren og majorinnen, sover og tror at kavalerfløyen sover. Drenger og piker kan sove, tunge av grøt og beskt juleøl, men ikke herrene i kavalerfløyen! Hvordan kan noen tro at kavalerfløyen sover! Smien sover. Ingen barbente smeder snur smeltejernet. Men ikke kavalerene. De inntar smien når alle andre sover. Fra tikannerskjelen av blankt kobber stiger gløggens blå flammer høyt mot det mørke taket. Den gule pønsjen skinner klart som sol i bollen. Her er bord her er benker. Kavalerene feirer julenatt i smien.

Det er munterhet og bråk, tenk nå om majorinnen så dem! Hva så? Hun ville helt sikkert slått seg ned blant dem og tømt et beger. En dyktig kvinne er hun, ikke flykter hun for en heidundrende drikkevise og et slag kort. Den rikeste fruen i Värmland, morsk som en kar, stolt som en dronning. Sang elsker hun og klingende fioliner og valthorn. Vin og kortspill liker hun og bord omgitt av glade gjester. Hun vil se forbruk på stabburene, dans og munterhet i kammer og sal og kavalerfløyen full av kavalerer.»

Oversatt av O. Thommessen (1922) og Sissel Lange-Nielsen (1991)

"Jeg er Gösta Berling," roper han, "herre av ti tusen kyss og tredve tusen kjærlighetsbrev. Hurra for Gösta Berling! Ta ham den som kan!"