Arbeidsdagene mine er preget av at jeg arbeider som skuespiller, med prøver eller forestillinger på et teater. Jeg skriver innimellom og har ingen gode rutiner. For meg er skrivingen noe som bare presser seg på, uansett hvor mye jeg har å gjøre ellers, så blir jeg nødt til å finne tid. I perioder skriver jeg i hver ledig stund, andre perioder skriver jeg ikke i det hele tatt, men jeg har alltid en tekst i hodet, og skriver ideene ned i en liten, rød bok.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?
Jeg er utdannet skuespiller ved statens teaterhøgskole, og gikk ut derfra i 1998. Har jobbet som skuespiller ved Trøndelag Teater, Rogaland Teater og er for tiden ved den Nationale Scene i Bergen. Har også medvirket i film- og tv-produksjoner.
Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?
Jeg er veldig fersk som forfatter, og tror ikke jeg har funnet min "hylle" i litteraturen enda. Jeg leser og leter alltid etter nye litterære bekjentskaper, men jeg kan ikke sette fingeren på konkrete litterære forbilder, selv om det jeg skriver helt sikkert på en eller annen måte er preget av det jeg har lest. Kanskje jeg er for ydmyk, kanskje jeg har lest for lite, kanskje jeg ikke skjønner dette spørsmålet?
Hva driver deg til å skrive?
Det som driver meg til å skrive, må være noe av det samme som driver meg til scenen. Jeg har et sterkt uttrykksbehov, en trang til å snakke til folk, til å fortelle historier. Hvorfor det er slik, er vanskelig å gi noe klart svar på, men ofte føles det som et ønske om å nå noen der ute som forstår en, eller kjenner seg igjen i ens måte å se verden på. Jeg tror all kunst handler om noe sånt, at vi er redde for å være alene.
Kan du fortelle om noen store skriveopplevelser?
Noen store skriveopplevelser kan jeg ikke si jeg har hatt. For meg er det møtet med leseren som er viktig, selve skrivingen er mest hardt( og noen ganger ganske morsomt) arbeid. Det er det samme i teatret: Prøvene er arbeid, der en prøver å finne ut hvordan en historie kan fortelles best mulig. Først når det er publikum i salen, kan det bli magisk. Det skjer ikke alltid, men muligheten for at det kan skje er en drivkraft i seg selv..
Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?
Jeg tror det er uunngåelig å ikke ta utgangspunkt i sitt eget liv når man skriver. I teatret er det det samme. Man er den man er, man har sin kropp og sine referanser og sine emosjonelle minner når man står på scenen og det kommer man ikke unna, det er det som skiller en rolletolkning fra en annen, at man får en ny innfallsvinkel til rollen for hver skuespiller som prøver seg. Likevel bruker man bare det som passer inn i fortellingen, man utleverer ikke mer enn rollen skal utlevere, det gjelder å finne ut hvilke knapper man skal trykke på i seg selv, hvilke emosjonelle minner man skal hente fram. I tillegg har man en masse ytre effekter, som kostyme og plastikk og stemmebruk og andre triks man trenger god observasjonsevne for å ha på lager, men målet er likevel hele tiden å lage en fortelling som kommuniserer, i motsetning til å bare snakke om seg selv. For meg er skriving akkurat det samme. For at det skal bli godt, bør det være en kjerne av noe sant, noe som er viktig og sterkt for meg. Men det som virkelig er spennende er fortellingen, å finne en fortelling som formidler denne følelsen, eller dette minnet. Når jeg skriver skaper jeg den selv, mens den i teatret er skapt av en dramatiker og en regissør. I mine fortellinger henter jeg gjerne virkemidler fra verden rundt meg. Jeg kan hente karakterer fra gata og putte dem inn i fortellingen der de trengs, jeg kan kle dem ut og gjøre narr av dem og gi dem rare stemmer og kvikke replikker, men verken de eller jeg kommer aldri unna at det er jeg som er fortelleren.