Intervju med Gerd Borgenvik

Etter lærervirksomhet i Norge og på Madagaskar har jeg nytt pensjonisttilværelsen gjennom 13 meningsfylte og gode år, derav to spennende år i Hong Kong, fra 1995 til 1997.- Som pensjonist gjør man som bekjent hva man vil. Jeg skriver når jeg vil, reiser når jeg vil og deltar i ting som interesserer meg. - Tidligere skrev jeg bøker etter skoletid med fem av seks barn rundt meg. Det forstyrret meg aldri. Jeg tror tvert om at det gav meg inspirasjon og nye ideer. - Jobb kan være så mangt. Det kan være yrke, praktiske gjøremål eller rett og slett tankevirksomhet.

Litt om bakgrunnen din?

Av utdannelse har jeg lærerskole, forberedende prøver ved Universitet og franskstudier. – Min bakgrunn er svært ulitterær. Jeg kommer fra et arbeiderhjem på Østkanten av Oslo, der jeg vokste opp i ”de harde tredveåra”. Hvor skrivekløen kommer fra vet jeg ikke, men jeg begynte svært tidlig å skrive. Mitt første litterære produkt stod på trykk i Morgenposten (Sverta) og hette GJØKUNGEN. Da var jeg ni år. Jeg fikk til og med honorar og var mektig stolt. - Ellers var jeg så heldig å ha en lærer som oppmuntret meg. Jeg elsket å skrive stil og var en ivrig låntaker på nærmeste bibliotek - I gymnastiden hadde jeg en lærer som oppmuntret meg ytterligere, noe som klart har vist meg hvilken innvirkning engasjerte lærere har på de valgene en tar senere i livet.

Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?

Jeg har aldri følt meg hjemme i noen bestemt litterær tradisjon og har alltid operert på egen hånd. Såkalte forfatterskoler har jeg liten sans for. Jeg skriver for å underholde, fortrinnsvis for barn og ungdom, siden det er disse aldersgruppene jeg har hatt mest med å gjøre gjennom livet.

Hva driver deg til å skrive?

For meg har skrivingen blitt en livsholdning. Jeg kan ikke leve uten å skrive. Slik har det alltid vært, og slik er det fortsatt, enten det er i privat regi eller for det offentlige rom. – Min største skriveopplevelse hadde jeg nok i forbindelse med serien om misjonærdatteren Katrine. I den forbindelse var det mange ”annerledesbarn” som betrodde meg at de hadde strevd med sin bakgrunn, men Katrinebøkene bidro til å gi dem en identitet. Gjennom disse bøkene gikk det opp for dem at de hadde fått med seg verdier og livsholdninger, ikke minst i forhold til den tredje verden, som de ikke ville fått om de hadde vokst opp som ”normale” barn i Norge.

Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?

I senere år har jeg vært mer opptatt av det biografiske enn tidligere, noe som sikkert henger sammen med alderen. Med årene har en lettere for å tenke tilbake til det som en gang var. Dette gjenspeiler seg spesielt i boka SOM STJERNER PÅ HIMMELEN (2001), der jeg henter stoff fra min egen familiebakgrunn. - Ellers kan jeg nevne at jeg har hatt stor glede av å lage en familiekrønike i tre bind til mine egne barn og barnebarn. En av mine døtre uttalte at det hadde hjulpet henne til å forstå seg selv bedre som voksen. Slike uttalelser gir skrivingen en mening. - Dessuten har bøkene skaffet meg pennevenner fra alle kanter av landet. Ingenting kunne gledet meg mer. Så om ikke skrivingen har gjort meg rik, syns jeg likevel at jeg har fått lønn igjen for strevet.