Bare unntaksvis, la oss si to-tre uker i året, er jeg forfatter på fulltid, altså morgen, middag og kveld. I disse korte periodene er jeg alene for meg selv, borte fra familien, i en hytte i Austevoll eller i et hotellrom i Paris. Og når jeg våkner om morgenen er første setning videre allerede ferdig formulert inni meg et sted. Og jeg skriver kanskje femten sider hver dag.
I disse sjeldne periodene lever jeg inni litteraturen aroud the clock, som det heter. Uten disse periodene ville jeg aldri vært i stand til å fullføre noe som helst.
Noe annet blir det om jeg skulle snakke om en vanlig eller representativ arbeidsdag. Sannheten er at jeg har mange jobber. Jeg har en halv stilling ved universitetsbiblioteket i Bergen, som fagreferent med ansvar for fagene litteraturvitenskap, spansk litteratur, religion og arabisk. Og jeg frilanser en hel del, for diverse aviser og blader. Og jeg jobber på en fagbok om den moderne israelske og palestinske litteraturen. Og jeg skriver altså romaner.
La oss si to-tre dager i uka. Da skriver jeg romaner. Fra ni til tre eller fire. Jeg setter meg ved skrivebordet, en kopp kaffe, et glass vann, kikker ut vinduet, setter på pc-en og begynner å skrive. Kunsten er å komme i gang. Med fire ord tastet inn er jeg allerede i gang. Da er jeg inni litteraturen. Jeg skriver fort. Hvorfor? Vel, fordi det er sånn jeg skriver. Eller: Fordi jeg vil komme min indre sensur i forkjøpet. Eller også: Fordi jeg er altfor utålmodig til å file på ordvalg og kommaregler – alt det kommer senere, i redigeringa.
Å skrive er ikke tungt arbeid. Å skrive er riktig arbeid. Det riktige opphever det tunge.
Litt om bakgrunnen din?
Jeg kommer fra en liten bygd i kommunen Lyngen, Nord-Troms. Jeg er oppvokst i en familie uten bøker. Far min var veiarbeider, han døde da jeg var fem år gammel. Mor mi var hjemmeværende, men tok noen strøjobber hist og pist.
Hvordan kom jeg i kontakt med skrivingen? Dette husker jeg helt tydelig. På gymnaset (og dette var i Stavanger, hvor jeg flyttet med mor og storebror i 1978, da jeg var ti år) kom jeg over Agnar Mykles romaner om Ask Burlefot, og akkurat de bøkene ble ikke bare min inngang til litteraturen, men også til skrivningen. Jeg hadde aldri visst hva jeg skulle finne på her i livet. Jeg hadde alltid vært skoleflink, jeg kunne bli hva jeg ville, alt kunne vente, hele livet kunne vente. Men så leste jeg altså Mykle, og etter Mykle leste jeg Bjørneboe, og etter Bjørneboe leste jeg Hesse, og etter Hesse leste jeg Dostojevskij, og deretter Hamsun, Borgen og mange, mange flere. Og jeg tenkte noe sånt som: ”Her vil jeg være.” Og jeg begynte å skrive. Særlig på reiser, nærmere bestemt interrail: Jeg husker den kafeen i Istanbul. Og den i Lisboa. Og den på Paros, Hellas. Og den i Barcelona. Paris, selvfølgelig, hver gang innom Paris. Jeg satt på alle disse kafeene og skrev dagbøker. I virkeligheten drev jeg og trente meg. I virkeligheten skrev jeg litteratur. Prøvde på det, i alle fall. Mens reisekameratene mine – noen ganger én, andre ganger flere – danset seg gjennom nettene i ymse diskoteker Europa rundt, satt jeg der og skrev litteratur. Prøvde.
Hva driver deg til å skrive?
Et viktig spørsmål. Da jeg for alvor begynte å skrive – i januar 1996, rett etter at jeg var ferdig med hovedfaget (i litteraturvitenskap, om Agnar Mykles novelleforfatterskap) – da tenkte jeg mange fine tanker. Jeg tenkte: Jeg gjør dette for å slippe å ende opp som en bitter 45-åring, en som aller nødigst ser seg tilbake, og i så fall bare for å stønne: ”Det var forfatter jeg skulle vært.” Det er ingenting så sårbart som å være forfatter uten å publisert noe som helst. Så jeg sa til mine nærmeste: ”Jeg skriver, så får vi se. Om det blir utgivelse: fantastisk! Om det ikke blir utgivelse vil jeg i alle fall kunne fortelle meg selv én sannhet på 45-årsdagen, nemlig at jeg prøvde den gangen som ung mann.”
Sånne saker sa jeg. For å dempe forventningspresset rundt meg og inni meg.
Jeg tror det var en smart strategi. For strategi er hva det var, ikke sannhet. For jeg visste at jeg måtte skrive. Jeg tenkte aldri – ikke egentlig – at jeg kanskje ikke skulle komme til å debutere. Jeg visste at jeg var forfatter, kort sagt.
Og en forfatter skriver. Men hvorfor, hvorfor? Fordi skriving er mening. Jeg lever når jeg skriver, og gjennom skrivinga blir jeg også et bedre – ja! ja! – menneske. To uker uten skriving omformer meg til en patetisk surmulende selvmordskandidat. To timers skriving fører meg tilbake til livet. Sånn er det.
Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg føler meg tilknyttet verden – ikke bare som forfatter, men som mennesker også. Jeg er ikke så ekstremt oppdatert på nyere norsk litteratur. Jeg jobber på en fagbok om moderne israelsk og palestinsk litteratur, og liker det jeg leser. Jeg liker en hel del italienske forfattere, også nålevende. Et par franske. Og av de døde: Virginia Woolf. De to første romanene mine – kanskje særlig debuten – var passelig inspirert av henne: Bevissthetsflyt, stream of consciousness. Og sikkert av Aksel Sandemose også, det eksistensielle alvoret. Men de første to romanene mine kom nok i overkant fort; de utgjør mitt ungdomskorpus, kan jeg smilende fortelle meg selv i dag. (De inneholder en rekke gode scener og passasjer, for all del.) Med Gloria (2002) tok jeg viktige steg videre. Ikke minst fortellerteknisk. Og strukturelt. Altså: Ikke bare å fortelle historien, men hvordan å fortelle den. Jeg føler jeg har funnet min egen måte. Min egen, men samtidig også inspirert av andre forfattere, hvor særlig tre navn må nevnes, nemlig italieneren Alessandro Baricco, franskmannen Jean Echenoz og israeleren David Grossman. Alle disse tre lever i beste velgående, forresten, og skriver stadig strålende romaner.
Nei, jeg føler ikke at jeg tilhører noen spesifikk gruppe eller familie. Eller jo, kanskje: Jeg tilhører en gruppe romanforfattere som virkelig prøver å presse romanen, eller vide den ut, rettere sagt, å føde den på ny hver eneste gang.
Men dette er ikke en gruppe som har noe navn. I beste fall dreier det seg om en samling enkeltforfattere som hver og en nikker stille og smiler et lite smil når vi oppdager enda en nyfødt roman.
Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?
Jeg føler ikke at ord som biografi eller minne lenger dekker noe av det jeg holder på med. For mine første to romaners vedkommende: jo da. Men nå: Tja. Nei. Skriving er ikke lenger en åpning eller bevegelse bakover inn i noe (nesten) glemt, sånn som før. Da jeg i 1996 startet på det som til slutt ble romandebuten Åpen bok (1997), da oppdaget jeg hvordan glemte barndomsscener danset tango over skjermen. Men nå, nå opplever jeg skriving som min egen måte å formulere noe som jeg ikke visste om før jeg formulerte det. Å sanse noe som ikke var sanset før jeg formulerte det. Å skrive er først og fremst å utvide. Å peke på et svart hull, og sakte se det lyses opp innenfra.