Intervju med Gunvor Kloster

I skrivende stund er jeg pensjonert både som barnebokforfatter og bibliotekar.

Litt om bakgrunnen din?

Som mor til fire ble det en del høytlesning. Det førte til at jeg selv begynte å skrive. Jeg laget meg rett og slett et yrke som kunne kombineres med barnepass.

Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?

Selv om jeg startet opp med å skrive for ”Barnetimen for de minste”, har jeg aldri følt at jeg hører hjemme i Egner/Vestly-tradisjonen. Regner meg som fjernt fra elendighetsbeskrivelser og burlesk humor.

Hva driver deg til å skrive?

Barnebøkene ga meg anledning til å bruke min egen stemme for å komme i kontakt med små lesere. Skrivebordet har vært fristed der jeg har samlet idèer til bøkene mine, men de siste årene har sykdom hindret meg i arbeidet.

Kan du fortelle om noen store skriveopplevelser?

Skriveopplevelse: i ”Kommer torsdag”, 1985, opplevde jeg at en tenåringsjente ”dikterte” meg et langt brev som ikke trengte en eneste korreksjon og som kom rett fra hjertet.

Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?

I bare et par tilfeller har jeg benyttet meg direkte av barndomsopplevelser, som i ”Maia og den lange krigen”, 1990. Jeg har fortalt leserne at vi står på skuldrene til hverandre, slekt følger slekt.

Mitt valgspråk ved skolebesøk har vært: Å SKRIVE ER Å GJEMME TANKER!