Hvordan ser arbeidsdagen din ut?
I likhet med en del andre forfattere, velger jeg å jobbe fullt i en fast stilling for å kunne bo i egen leilighet, spise godt og reise ut i verden. Jeg jobber som redaktør i en forskningsinstitusjon og tilbringer stort sett dagene over ulike tekster og tastaturet. Når jeg er inne i en skriveperiode – og den kan vare i måned etter måned – går jeg hjem fra jobb og setter meg ved kjøkkenbordet og skriver videre på mitt eget verk. Innimellom skriver jeg andre tekster, blant annet en fast ukentlig avisspalte. Av og til ser jeg på mine personlige skriverier som arbeid. Andre ganger ser jeg på skrivingen som en givende fritidssyssel. Stort sett elsker jeg å utvikle en roman, og jeg blir lett oppslukt. Men jeg er strukturert, og hvis jeg har fri, jobber jeg fra tidlig morgen til kveld. Jeg liker å ta kveld og jobber aldri etter midnatt.
Litt om bakgrunnen din?
Jeg var passe flink på skolen og har alltid lest mye og skrevet relativt godt, uten at noen spådde at jeg skulle bli forfatter. Jeg begynte å studere engelsk, nordisk og deretter litteraturvitenskap, og etter å ha vært på et par lengre reiser, begynte jeg å skrive – først en slags reiseskildring. Jeg brukte lang tid på min første roman, Tempus Fugit, og jeg skrev også hovedoppgave om Edna O’Brien, en irsk forfatter. Jeg tenkte aldri at jeg skulle gå i hennes spor – hun har skrevet mange, gode bøker – men jeg ble visst inspirert. Mine pensumlister inneholdt mange av de beste verkene som er skrevet, og hvorfor skulle ikke jeg kunne skrive som James Joyce? Nå, når jeg jobber med min fjerde roman, har jeg innsett at det tar tid å bygge opp et forfatterskap.
Hvilken tradisjon/familie føler du deg beslektet med?
Mine bøker er sosialrealistiske, og jeg ser opp til irske forfattere, som Ian McEwan, Niall Williams og James Joyce, uten at det går an å generalisere. Jeg er allsidig og lett å imponere. Salman Rushdie imponerer meg aller mest. Jeg får lyst til å spise bøkene hans. Jeg er også begeistret for mange norske forfattere, ikke minst Frode Grytten og Erik Fosnes Hansen. Jeg er selv opptatt av å skape en psykologisk spenning som blir sterkere og sterkere ettersom historien utfolder seg. Min siste roman, Han liker meg, blir gjerne kalt et psykodrama. Jeg blir inspirert når jeg leser andres psykodrama, og spesielt hvis jeg ikke er helt fornøyd, for da tenker jeg at jeg kan skape noe som er bedre.
Hva driver deg til å skrive?
Jeg har en formidabel fantasi, og jeg observerer – hele tiden. Jeg spinner historier rundt en skikkelse jeg ser, en samtale jeg hører eller en situasjon jeg havner i. Etter at jeg begynte å skrive, ble historiene flere og flere. Jeg vil aldri gå tom. Jeg har en kø av ideer og hovedpersoner i hodet. Det gir mening å skape fiktive liv, slik det gir mening å se en film eller lese en bok som jeg lever meg inn i. Målet er å gi andre mennesker en opplevelse, og opplevelsen skal helst skake og skape refleksjon og endring. Vi ønsker alle å forbedre verden. Det å skrive en bok er et lite bidrag, og det gjør også meg til et bedre menneske, fordi jeg oppdager nye sider ved meg selv og utfordrer mine etiske normer og grenser. Selv om bare hundre mennesker leser min neste roman – jeg tror jo, når jeg skriver, at mange, mange vil lese den – vil jeg føle at det har vært verdifullt å skrive den.
Jeg hadde en stor skriveopplevelse i et fyrhus på Jæren. Jeg satt der, borte fra folk, støy og hverdag, og skrev og så på det skiftende havet og den skiftende himmelen. Det lønner seg å isolere seg, selv om det kan være ensomt – nærmest masochistisk. Jeg har isolert meg på en annen måte gjennom å reise. I Kina, blant annet. Jeg trenger mennesker.
Hva betyr din egen biografi og minne for deg i skrivingen?
Jeg har inkludert mange personlige øyeblikk i mine bøker, mange i Tempus Fugit, en del i Brytning og få i Han liker meg. Da venner og familie sa at de følte at de leste om meg, følte jeg ubehag, og heretter vil jeg ikke risikere at hovedpersonen kan forveksles med meg. Av den grunn foretrekker jeg å innta en manns synsvinkel – jeg trives som mann. På samme måte liker jeg sjelden å lese litteratur som jeg vet er biografisk, så sant fortellingen ikke er uttalt biografisk. Det er vanskelig å ikke koble forfatteren til hovedpersonen hvis en først har fått mistanke om at de er ett – det er forstyrrende. Jeg mener at en forfatter selv bestemmer hvor personlig en tekst skal være, mens det er uetisk å plassere en annen – en bekjent – i et fiktivt verk. Tempus Fugit handler om en mann som ligner mye på en av mine venner. I ettertid er det ubehagelig å vite, både for meg og for ham, tror jeg. Nå foretrekker jeg å bruke minner som har festet seg godt, utbrodere dem, utvikle dem i nye retninger og dermed fjerne meg fra de opprinnelige situasjonene. Da Han liker meg ble publisert, var det godt å vite at ingen skulle kunne kjenne seg igjen i romanens skikkelser eller situasjoner. I romanen jeg nå jobber med nå, bruker jeg aktiviteter jeg har deltatt i og personer jeg har møtt. Romanen har utviklet seg i en periode på tre år, og jeg begynner å få problemer med å huske hva jeg selv opplevde og hva mine fiktive venner opplever. Jeg er en av dem, føler jeg. Jeg kjenner dem. Det å skrive en historie som bunner i en biografisk hendelse, forstyrrer med andre ord minnet.