Hvordan ser arbeidsdagen din ut?
Jeg skriver om formiddagen. Når jeg har lest avisen, fyrt i ovnen og gjort alskens dilldall som egentlig bare er uthaling av tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, jeg liker jo å skrive, når jeg først kommer i gang. Men det er akkurat det. Å komme i gang.
Om ettermiddagen leser jeg, og så skriver jeg kanskje en økt til, om jeg føler for det. Det er bare når jeg faktisk skriver at jeg har en følelse av å jobbe. Det vil si, følelsen kommer etterpå. Jeg har jobbet. I grunnen kan det oppsummeres sånn, jeg jobber aldri, men jeg har alltid jobbet.
Litt om bakgrunnen din?
Jeg har ingen formell utdannelse etter gymnaset. Skriving har jeg holdt på med siden barneskolen, jeg leste mye og tidlig, og alt jeg kom over, uten forståelse for hindringer. I tredje klasse måtte jeg krangle lenge med en lærerinne for å få lov til å låne ”Adolf Hitler og det tredje rike” fra skolebiblioteket. Senere skulket jeg skolen, lå hjemme på sofaen og leste romaner dagen lang, og gjerne om natten også, og manglet jeg nye bøker, leste jeg de gamle om igjen. Skrivingen begynte jeg med for moro. Ambisjonene ble vekket i sivilarbeidstiden, på Frelsesarmeens Hospits i Bakkegaten i Bergen. En av de andre som arbeidet der, skrev selv, og oppmuntret meg til å gjøre alvor av det. I to år bombarderte jeg forlagene med fæle manuskripter, skrevet på en urgammel skrivemaskin der mekanismen som skulle drive fram fargebåndet var ødelagt hinsides reparasjon, slik at jeg måtte skru båndet fram mens jeg skrev med én hånd. Rettetast fantes ikke. Det har nok hatt betydning for skrivemåten min, både rent fysisk og stilistisk.
Hvilken litterær tradisjon eller familie føler du deg beslektet med?
Jeg er ikke tradisjonsbevisst overhodet. Påvirkninger finns helt sikkert, fra mange hold, som Kafka, Askildsen, Joyce, Hamsun, Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann m.fl. Når skriveprosessen begynner å bli alvorlig, det vil si at det jeg selv skriver fascinerer meg, leser jeg nesten utelukkende faktabøker. Skjønnlitteratur blir veldig forstyrrende. Men alt sånt skjer uten plan. Helt av seg selv, i grunnen.
Hva driver deg til å skrive?
Jeg fant tidlig ut at jeg ville ha et yrke hvor jeg var min egen herre, slik at jeg kunne ta meg fri når jeg ville og se mest mulig av sportssendingene på TV. Så kom fascinasjonen etterhvert, gleden ved å finne på, språkoppfinnelser, dikte personer, få til et spennende bilde, gjerne noe jeg selv ikke forsto til å begynne med. Selvfølgelig skriver jeg også for å holde liv i meg. Og det jeg skriver er det jeg helst vil lese. Jeg ler kolossalt av mine egne vittigheter, og undrer meg storlig over at ikke alle andre gjør det også.
Kan du fortelle om noen store skriveopplevelser?
Tonen jeg begynte å finne fram til i de tre siste novellene i min tredje bok. Den nærmest religiøse tilpasningsevnen i språket jeg spontant fant fram til i novellen ”Langsomt kommer Ram til syne” i samlingen ”Ansikter og navn” fra 1997. I det hele tatt den boken. Novellen ”Albumet”, f.eks. Eller ”Aske og vann”. Eller en opplevelse som fikk meg til å skrive novellen ”Snøen”, i ”Diskrete kulisser”, år 2000. Det er den novellen jeg har brukt minst tid på å skrive. Noen øyeblikk fra bøkene om Tommy Kristoffersen, der jeg kunne skrive enormt hurtig og følte at jeg kunne ha fortsatt i det uendelige. Men også tulledikt jeg har skrevet til venner og bekjente, der jeg har blitt overrumplet av mine egne poenger. Som om språket skrev på egenhånd.
Hva betyr biografi og minne for deg i bøkene dine?
Jeg har advart enkelte venner om at jeg er en kannibal. Jeg bruker det som skjer meg og andre, hensynsløst, slik jeg husker det, eller slik det passer inn. Som regel vrir og vrenger jeg på det. Jeg skriver ikke biografisk og føler intet behov for å gjengi episoder nøyaktig. Sterke opplevelser er det umulig for meg å bruke inntil jeg har funnet en måte å endre dem på. Da kan jeg dikte om dem. Da står jeg fritt.