Oblivion

Jorden er forlatt av menneskeheten etter en krig mot en utenomjordisk invasjonsstyrke som ville plyndre jordens ressurser. Menneskene vant krigen, men bare ved å bruke atomvåpen i mengder som gjorde planeten ubeboelig på grunn av radioaktiv stråling.

Droneteknikeren Jack (Tom Cruise) jobber sammen med sin koordinator Victoria (Andrea Riseborough) på en rigg som sanker sammen det som er igjen av ressurser på planeten. Oppdraget deres er i sluttfasen, og de skal snart gjenforenes med resten av menneskeheten på Titan, en av Saturns måner. Jacks oppgave er å vedlikeholde forsvarsdroner som er utplassert for å beskytte riggene mot gjenværende plyndrere (Scavengers), mens Victoria mottar sine instrukser fra et gigantisk romskip som går i bane rundt jorden.

Jack plages av uklare minner han ikke forstår, og da han kommer i nærkontakt med plyndrerne, begynner han å lure på hva som er den egentlige hensikten med jobben han gjør.

Oblivion byr på vakre bilder og et strøkent lydspor av Joseph Trapanese og M83; musikken er en lekker blanding av synth og orkester, i samme gate som Tron: Legacy (som også er et samarbeid mellom Trapanese og en fransk elektronika-duo – Daft Punk).

Filmen er regissert og skrevet av Joseph Kosinski (som også regisserte Tron: Legacy), og er mer enn bare audiovisuell ekstravaganse; kritikken av bruk av droner og atomvåpen er ikke akkurat subtil, men høyst aktuell, og er et nikk til klassisk science fiction, som ofte har fungert som kritikk av det som til enhver tid er nåtiden, i form av fremtidsvisjoner og urovekkende tekno-dystopier.

Det kan ofte bli vel mye Tom Cruise i en Tom Cruise-film, og Oblivion er absolutt ikke noe unntak. Her er imidlertid selve rolletolkningen såpass nedtonet at den ikke stikker seg ut (jeg vil ikke røpe mer), og det er bare å la seg oppsluke av filmen.