The Americans

I The Americans følger vi ekteparet Elizabeth og Philip Jennings i første halvdel av 1980-årene; de bor i en forstad i Washington, har to barn - Page og Henry - og jobber sammen i et reisebyrå.

Deres egentlige navn er slett ikke Elizabeth og Philip, men Nadezhda og Mischa, og begge er spioner fra Sovjetunionen - “parret” og opptrent av KGB gjennom mange år, for at de skal kunne gli best mulig inn i det amerikanske samfunnet. “Mor og far Jennings” er imidlertid ikke de eneste rollene de spiller. Med utallige sinnrike dekkhistorier og forkledninger, jobber de konstant for å innsmigre seg i de riktige kretsene og fremskaffe informasjon til moderlandet. Ingen virkemidler er for drøye, og begge to sjonglerer til enhver tid med flerfoldige seksuelle partnere, informanter og utpressingsofre. Å holde oversikt over alle de forskjellige personaene ser ikke ut til å være den største utfordringen for ekteparet Jennings. Selv ikke når den mistenksomme og patriotiske FBI-agenten Stan Beeman, som nettopp er overflyttet til FBI’s kontraspionasjeenhet, blir deres nærmeste nabo, lar de seg vippe av pinnen; de har fått beinhard drilling i å takle alle slags situasjoner, og blir etterhvert gode venner med familien Beeman.

Men er de forberedt på en datter som begynner å stille spørsmål ved alle “krisesituasjonene på reisebyrået” som fører til at mor og far til stadighet må haste avsted til kontoret sent på kvelden? Er det virkelig en tenåringsjente som skal sette hele Sovjetunionens spionasjeaktivitet i USA på spill? Det er heller ikke mye som tyder på at all treningen har kunnet forberede agentparet på at de faktisk skulle bli glade i barna sine. Hva hvis barnas trygghet blir stilt opp mot moderlandets beste?

The Americans er en av de mest fengslende TV-seriene jeg har sett, og den har i skrivende stund holdt forbilledlig høyt nivå, både kvalitets- og spenningsmessig, gjennom tre sesonger, med en fjerde rett rundt hjørnet. Å lage en serie hvor hovedpersonene er “fiender av Amerika”, er et skikkelig dristig prosjekt, men serien klarer på eminent vis å fremstille både øst og vest som samfunn med flere nyanser, og begge sider spenner over alt fra kyniske etterretningstjenester, propagandamaskineri og storpolitikk til enkeltpersoners roller oppi det hele. Høyst dedikerte og idealistiske motpoler som ekteparet Jennings og Stan Beeman blir stadig vekk satt på prøve, når menneskelige behov og svakheter kommer i konflikt med pliktene som tjenesten medfører. Er det i det hele tatt mulig for Elizabeth og Philip å leve et overbevisende liv som amerikanske mønsterborgere uten at idealene svinner hen? Som seer bryr du deg virkelig om hovedpersonene; du holder pusten når de er i fare, du blir sjokkert over hvor langt de er villige til å gå for å utføre sine plikter, du blir tilfreds når de en sjelden gang har tid til å vise hverandre ømhet som ektepar, og du føler for å bue høyt hver gang Ronald Reagan viser seg på en TV-skjerm.

Et dristig prosjekt, som sagt, men det fungerer som bare det, og vi kan bare håpe at serieskaperne har en plan for hvordan serien skal avsluttes - den verste skjebnen en god TV-serie kan lide, er at den bare svinner hen og til slutt kanselleres på grunn av dalende seertall.