Kristen Øgaard:

«Min første lærer ved organiststudiet var Haakon Hammer i Korskirken. Da han ble syk, fortsatte jeg som orgelelev hos Trygve Fischer i St. Jakob kirke et par år mens jeg gikk på lærerskolen. Det må ha vært fra høsten 1962 til våren 1964. Muligens begynte jeg senere.
     Etter at jeg var ferdig med lærerskole og militærtjeneste, hadde jeg ham i alle teorifag, harmonilære, kontrapunkt, formlære, orgelkunnskap, liturgikk, improvisasjon m.m. Mye leste jeg selv og hadde et par samtaletimer med ham. Musikkhistorie hadde jeg hatt på lærerskolen. Harmonilære og kontrapunkt arbeidet vi mer med gjennom flere år. Han brukte danske lærebøker (Hamburger, Jeppesen, Søren Sørensen m.fl.). I harmonilære var han en stor kapasitet og meget godt orientert. Han strevde nok med å bli anerkjent av fagmiljøene i Oslo, som trolig var sterkere orientert ut fra funksjonsharmonikk. I kontrapunkt var han også en god lærer.
     Han var en mer “akademisk” orgellærer enn Haakon Hammer. Fischer tok med notene, satte seg nede i kirken og gjorde notater. Så kom han opp og gjorde sine anmerkninger. Når det gjaldt artikulasjon, henviste han ofte til Helmut Walcha. Vi kom svært godt overens, og jeg lærte mye av ham. Han var musikkanmelder i Morgenavisen, og jeg vikarierte der for ham et par ganger. Mye viktigere for meg ble det at da jeg var ferdig med organisteksamen, satte han meg til å undervise i et nytt fag på konservatoriet: orgellitteratur. Han ønsket å styrke undervisningen av organister og ville ha en bredere orientering om orgelmusikk fra ulike epoker. Jeg brukte tyske lærebøker og var ganske godt orientert om noteutgaver. Det var ganske spennende. Etter hvert ble undervisning i orgelkunnskap inkorporert i dette faget. Da ble det en kombinasjon av orientering om orgler fra ulike land og epoker og musikken som ble spilt på dem. Faget forsvant noen år senere ved en omorganisering av konservatoriet.
     Både når han underviste og spilte selv, var han meget grundig og omhyggelig. Han likte ikke å spille feil. Hammer var en mer dynamisk “kunstnertype” som improviserte og utfoldet seg mer fritt. Men også han var en dyktig lærer, han var streng, gav klare og greie beskjeder og hørte alle feil og all usikkerhet. Fra høsten 1965 spilte jeg orgel med Tor Grønn. Da fikk jeg nye innfallsvinkler på orgelmusikk og orgelspill.
     Jeg leste stort sett ikke musikkanmeldelsene til Fischer. Morgenavisen var ikke vår avis. Men en gang fornærmet han en norsk komponist. Det var, så vidt jeg husker, Halvard Johnsen, som skrev en rekke symfonier. Fischer må åpenbart ikke ha likt musikken hans. Etter en framføring av en av dem skrev Fischer at når den var slutt, var han fristet til å si med salmedikteren: “Halleluja, nå er det endt.” (Eller noe slikt). Så vidt jeg husker ble det en del skriving i avisene om dette etterpå.»