Best of '18: Gårsdagens fremtid
Gårsdagens fremtidsvisjoner var lovende og optimistiske. Flygende biler, superskyskrapere, kuren mot all sykdom, og evig liv. Bare vi kom oss over kneiken Y2K, ville den ventende fremtiden være fylt med under og glede.
Etter nesten tyve år i fremtiden må man nesten akseptere at fiksjon er fiksjon og at virkeligheten har gått i litt andre retninger. Ja, vi har full tilgang til all verdens kunnskap fra lommen, noe som i og for seg er bra futuristisk, men ellers har kun de mer pessimistiske forestillingene nærmet seg oppfyllelse, som kult-aktig tilbedelse av diktatorskikkelser, utryddelse av dyreraser i stadig økende tempo, og et klima og miljø som blir mindre levbart for hver dag.
Heldigvis har du oss. Spillgruppen. Alles beste venner. Vår visjon er uendret, vår fremtidstro ubøyelig. Så lenge vi består, vet du at du med sikkerhet kan se frem til en fremtid med
Årets beste spill.
PERs post-humane perspektiv
PER: Entusiastisk indie-gamer, og tror at gode spill kan forandre verden.
5. Return of the Obra Dinn (macOS, Windows)
Papers, Please var Lucas Pope sitt forrige spill, og herrejemini for et spill det var! I år kom etterfølgeren, Return of the Obra Dinn, og dette spillet har en minst like unik og spillmekanisk interessant som megasuksessen Papers, Please.
Mens Paper, Please var et spill med høyst dagsaktuell problematikk, tar Pope med Obra Dinn oss med tilbake til 1800-tallet. Nærmere bestemt 14. oktober 1807, da et tomt skip, som forduftet seks år tidligere, glir stille inn i et havnområde. Hva skjedde? Hvor ble mannskapet av? Hvem var mannskapet? Ansatt som forsikringsmann i East Indian Company’s London Office blir det din jobbe å finne ut av dette.
Dette høres kanskje trivielt ut, men Obra Dinn er beint frem et genialt spill både når det kommer til spillmekanikk og estetikk. Som utgangspunkt har du en bok med oversikt over mannskapet samt et bilde av de 60 savnede. Det er svært mange detaljer som skal på plass, og gjennom å bruke et tidsreise-ur får du sakte, men sikkert en klarhet i hele hendelsesforløpet. “Tidsreisen” gir deg mulighet til å plassere hvordan hver enkelt av mannskapet døde, hva de døde av, hvem de var og hvilke relasjoner de hadde til de andre på skipet. Etterhvert som du finner de rette detaljene vil personen åpenbare seg på bildet du har tilgjengelig. Dette er et 2D-spill med klikk-og-pek-mekanikk for personer med sans for mysterier og detaljer.
Estetisk sett er det et retro-spill med tidlig Macintosh-grafikk som forbilde. Men om du vil, kan du også spille det i IBM 8503-modus eller (ikke minst) Commodore 64-modus. Spesielt er det det grafiske håndverket som får meg i fyr og flamme!
4. My child Lebensborn (iOS, Android)
Den mørke siden av norsk etterkrigshistorien kommer for en dag i My Child Lebensborn. I iOS-spillet møter vi barn av de såkalte tyskerjentene. Under 2. verdenskrig ble det født ca. 10.000 barn med norsk mor og tysk far. Det var svært mye skam knyttet til dette, og det øvrige norske samfunnet hadde liten eller ingen forståelse for kjærlighetsforholdene som oppstod mellom nordmenn og tyskere. Resultatet for barn født inn i slike relasjoner var ofte katastrofal, og mange av barna ble avvist av mødrene. Uten en mor som ville vedkjenne seg barna, og med en far som enten var død eller dratt tilbake til Tyskland, var disse barna overlatt til institusjoner eller adoptivforeldre.
I My Child Lebensborn inntar du rollen som adoptivforeldre for enten Klaus eller Karin (du kan selv velge hvem du vil adoptere), og målet med spillet er å ivareta barnet på best mulig måte. Etterhvert som historien skrider frem får du vite mer og mer rent historisk om hatet i det norske samfunnet mot tyskerbarna, men i spillet blir du utsatt for en empatisk relasjon til hatet.
Selv inntok jeg rollen som adoptivforelder for Klaus. Klaus er syv år gammel og har akkurat begynt på skolen. Han er en naiv og helt vanlig gutt, dog litt tristere enn andre vanlige barn. Mens Klaus er på skolen, er jeg på jobb i fabrikken. Etter hvert som spillet skrider frem kommer Klaus oftere og oftere hjem med enten skitne klær, blåmerker eller gråtende. Klaus blir mobbet for å være et tyskerbarn, og Klaus har ikke et apparat rundt seg som beskytter han. For alle, til og med lærerne (med enkelte unntak) misliker Klaus fordi han har en tysk far. Din rolle som adoptivforeldre er å beskytte Klaus så godt det lar seg gjøre. Spillmekanikken er enkel. Klaus kommer hjem og forteller (eller ikke forteller) om hvordan han har hatt det, og han lurer på hvorfor det er slik. Som adoptivforeldre får du tre svaralternativer til Klaus. Enten om du vil fortelle han sannheten om hvorfor han blir behandlet som han gjør, eller la være å gjøre det.
Dette er et tekstbasert klikk-og-pek-spill, der det verdensbilde du skaper for Klaus har konsekvenser for hvordan han har det. Du kan enten gjøre Klaus sterk, empatisk eller såre han. Underveis i spillet får du vite hvor mange prosent av andre foreldre som svarte som du. Som far ser jeg at dette ikke er bare et spill som er aktuelt for å lære om tyskerbarna og norsk etterkrigshistorie, men også et spill som får deg til å reflektere over svarene og valgene en gjør oven for egne barn. Spillet ble kåret til Norges beste spill for liten skjerm i 2018 av Spillprisen. Vel fortjent!
3. Pode (Switch)
Det Bergensbaserte spillselskapet Henchman & Goon har jobbet med Pode i noen år, og spenningen og gleden var stor da jeg endelig fikk anledning til å spille det. Pode er et vakkert spill, og er et av de beste familiespillene jeg har spilt på lange tider, med et klassisk plot der en stein skal hjelpe en nedfalt stjerne til å finne veien hjem. Gjennom å løse forskjellige puzzle-oppgaver i et totalt avhengighetsforhold mellom stjerne og steinen, skal en nå målet. En kan enten spille som 1-player eller 2-player, men har du et barn i 8+-alderen, vil jeg så absolutt anbefale deg å spille sammen med barnet. Spillet gir god mestringsfølelse, det gir rom for logisk tenkning, og selv om det er barnevennlig spill er det såpass utfordrende at det er interessant for voksne. Musikken er også laget av den mye omtalte spill-komponisten Austin Wintory, som blant annet har laget musikk til Journey, Abzu og Assassin’s Creed: Syndicate.
2. D.A.S.H. (Windows, Linux)
Ut av den danske undergrunnen kommer D.A.S.H. (Danger Action Speed Heroes). Spillet er enda ikke utgitt, men det å følge multikunstneren BabyDuka på YouTube og Discord mens spillet utvikles har vært en av årets store spillfornøyelser.
Selv om det ikke er utgitt har jeg fått anledning til å spille spillet, og dette er forrykende moro! Det er et 2D plattformspill der det handler om å kjappe bevegelser. Du skal nemlig frakte ninja-lignende karakterer kjappest mulig fra A til Å. Det går til tider så fort at en kan ikke noe annet en flire og le av det hele.
Det er også en liten twist i spillet. Du kan nemlig endre på brettene, og i fullversjon skal det være mulig å bygge og laste opp egne brett. Jeg gleder meg til dette er tilgjengelig i full versjon, og mens vi venter vil jeg anbefale alle å sjekke ut BabyDuka på youtube, mann.
Og sjekk ut DASH-musikken. Dette er COOL.
1. Conan Exiles (Windows, PS4, Xbone)
Med Conan Exiles viser Funcom at det er mulig å lage storslåtte spill i Norge. Det er deilig å se at Funcom våger å lage pompøs musikk, monstre av dimensjoner, og å skape et svært unorsk spillunivers.
Protagonisten er forvist til ørkenen, og det hele starter mørkt og Conan-aktig, i tråd med tegneserie-universet. Du våkner hengende på en påle, alene og naken, uten noe som helst. Du blir hjulpet ned fra pælen av selveste Conan, men du forlates så til din skjebne. Herfra og ut handler det om å overleve i en brutal verden. Hver dag er en kamp for å overleve. Du må skaffe mat, bygge, flå, jakte, og selv sørge for at du ikke blir jaktet.
Om du er av den en utålmodig type, vil jeg ikke anbefale spillet, men liker du realisme i det å overleve, bør du kjøre på med Conan Exiles. Det er avhengighet i det å overleve, og jeg liker godt aspektet med byggingen og den faktisk reelle følelsen av å måtte overleve. Ting tar tid, med andre ord.
LASSEs lynkjappe lasersyn
LASSE: Alltid på utkikk etter den dyptgående og altoppslukende spillopplevelsen.
5. Slay the Spire (Windows, OSX, Linux, Switch)
Vekket til live av en halvråtten hval sendes du gang på gang opp the Spire i et forsøk på å avlive tårnets bankende hjerte. Hver gang ender din livløse skrott ved spirets base hos din gamle venn hvalen. Er du i helvete, er dette din evige, sirkulære straff? Eller ligger det noe mer bak?
Digitalt dungeon crawler-kortspill i deckbuilder roguelike-format, med tre rollevalg som tilbyr svært forskjellige spillestiler. Kjapp og enkel spillopplevelse man enkelt kan plukke opp og legge fra seg – perfekt for dagene hvor man egentlig ikke har så mye tid til overs.
4. Monster Hunter: World (PS4, Xbone, Windows)
Det er fryd og gammen når man kommer over en fullverdig samspiller-opplevelse i et marked ellers overfylt av enkeltspiller- og motspiller-opplevelser. Kast deg ut på adrenalinpumpende monsterjakt sammen med opp til tre kompiser, og kløyv dere oppover næringskjeden i jakt på skaperverkets største og sterkeste superbeist.
Samspillergleden holdes dessverre tilbake av et stort minus: Konsollspill krever betalingsabonnement for å ta i bruk flerspiller-innhold. PC-spillere slipper betalingsmodellen, men mange brukere sliter med nettverksfeil og systemkrasj, noe som tyder på slett teknisk arbeid på overføringen fra konsoll til PC. Joda, man kan få god valuta for pengene uten samspiller-muligheten, men i bunn og grunn er spillet laget for å nytes sammen med venner.
For egen del har problemene vært minimale (bank i bordet), og MONHUNWORL har fortært rundt 300 timer i 2018. Uten betalingskravet for flerspiller på konsoll ville spillet uten tvil gjort seg fortjent til høyere plassering i listen.
3. Ryktet Går: After Dark (brettspill)
“Det hender Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann” (gammelt jungelordtak). Cirka like ofte forlater jeg den digitale spillverdenen for å spille brettspill med venner. Betyr dette at jeg har stripete undertøy, ridestøvler og trikot i klesskapet mitt? Beklager – jeg har allerede sagt for mye.
Ryktet Går er, som reklamert på pakken, litt som hviskeleken på papir. Hver spiller får et hemmelig ord som man har et lite minutt til å tegne i en blokk, før den går videre til neste spiller, som gjetter på hva de tror du har tegnet. Neste spiller i rekken skal så tegne hva den forrige spiller har gjettet, til neste spiller som så skal gjette. Etter en runde rundt bordet, og diverse mutasjoner av forståelse, sitter man igjen med et monstrum som sjeldent ligner utgangspunktet. Enkelt og greit, og med lav terskel for nye spillere, da det er lite regler å lære.
Voksenutgaven after dark utvider ordvalget med “voksne” temaer. Kombiner dette med tøysete venner og lett promille, og resultatet kan fort bli en lattermild kveld.
2. Dungeon World (rollespill)
Når man snakker om rollespill, går de flestes tanker sporenstreks til Dungeons & Dragons. Vel fortjent, egentlig, av spillet som med sin gigantsuksess siden Gary Gygax først puslet med Chainmail på tidlig 70-tall, nå favner vidt om seg innen ungdoms- og populærkultur. Siden den gang har kreative sjeler putlet med egne tilnærminger, og vi har i våre dager et nærmest uendelig utvalg av både fiksjonsverdener og spillsystemer.
Dungeon World følger klassiske troper fra middelaldersk fantasy-fiksjon, med konger, drager og trollmenn. Verdenskartet begynner tomt, og det er opp til deg og dine medspillere å fylle det med byer, skoger, fjell og borger etter hvert som dere spiller. Regelverket er tilsvarende løst og ledig, og brukes for å støtte opp under karakterenes handlinger heller enn å diktere hver detalj av hva man kan og ikke kan gjøre. Joda, for noen er selve systematikken og karakterbyggingen D&D og Pathfinder krever, en viktig del av spillopplevelsen. For egen del foretrekker jeg å bruke hjernekraften på å spille en gøy karakterrolle heller enn å regne meg gjennom matematiske formler.
Velegnet rollespill for spillere på alle nivåer, både nybegynnere som ikke ønsker å sette seg inn i fem bind med spilleregler, og hardbarka rollespillveteraner som er lei rigide regelregimer.
1. Planescape: Torment: Enhanced Edition (Windows, Linux, MacOS, Android, iOS)
Du våkner i et likhus, mørbanket og uten hukommelse. Hvem er du? Hva har skjedd med deg? Og hvorfor kan du tilsynelatende ikke dø? I det som fortoner seg som et drapsmysterium hvor man selv er gjerningsmannen, begynner detektivarbeidet inn i egen fortid. Gang på gang konfronteres man med grusomme forbrytelser og tilknyttede filosofiske dilemmaer; er onde handlinger gjort med gode hensikter virkelig onde, kan man bebreides for hva man ikke kan huske, er man for alltid låst til samme handlingsmønster eller kan man endre sin natur?
Den digitale fortellerkunstens største mesterverk ble endelig gjenutgitt i polert utgave i fjor vår, til stor begeistring for både oss gamle nostalgikere og dere uinnvidde som nå kan gå gleden jomfruelig i møte. Joda, det blir mye lesing, men takket være god skrivekunst, interessante personfortellinger, og det fascinerende Planescape-universet handlingen tar sted i, føles det sjeldent som om det er for mye.
Spillmessig får man, som samtidige Baldur’s Gate og Fallout, isometrisk turbasert kamp med typiske RPG-elementer knyttet til karakterbygging. Selv om dette ikke fører til det meste fengende gameplay i en tid hvor vi skjemmes bort av makeløs innovasjon på indie-fronten, blir de spillmekaniske svakhetene overskygget av fortellingens fortreffelighet.
HELENEs holografiske hallusinasjoner
HELENE: Lever for rollespill og åpne verdner. "Er der magi? Jeg liker magi."
5. Octopath Traveler (Switch)
Har du noen gang følt at det du manglet i livet var en god, gammeldags JRPG, slik som de første Final Fantasy-spillene? Vel, noen hos Square Enix har i hvert fall kommet fram til den konklusjonen. Octopath Traveler er et spill som holder på den klassiske 16bit-estetikken fra Super Nintendoens era – men i HD.
I Octopath Traveler spiller du gjennom historien til 8 forskjellige karakterer, som tilhører de klassiske rolletypene man er kjent med fra Final Fantasy-serien. Historiene til de åtte knyttes sammen etterhvert som du vandrer rundt i den store verdenen. Om du vil kan du spille gjennom en karakters historie av gangen, men jeg anbefaler det ikke – etter hvert fullførte kapittel øker fiendenes nivå, noe som kan gjøre det vrient å fullføre uten å dyppe ned i andres historier underveis. På den måten blir du tvunget til å fortsette på de andre karakterene sine historier, og å bruke disse karakterene – noe jeg ofte savner i spill som dette.
Om du liker JRPG som Final Fantasy, og strategispill som Fire Emblem, anbefaler jeg at du får dette spillet med deg!
4. Owlboy (Windows, MacOS, Linux, PS4, Xbone, Switch)
Når en ser på listene mine, så er det ikke mange indie-spill som kommer med. Det går for det meste i store “blockbusters”, men noen ganger kommer det en eller to snikende inn på meg. Owlboy til Switch ble et slikt spill. Owlboy startet produksjon i 2007, og så dagens lys først i 2016, da til PC. I år fikk vi det til PS4, Xbox og Switch, som gjorde at jeg endelig fikk testet det ut.
Owlboy tar deg med på en vakker reise som uglegutten Otus i hans forsøk på å redde landsbyen sin fra pirater, hvor man også får dykke ned i en noe overraskende historie. Om en skal plukke opp et norsk indie-spill i år, så er Owlboy definitivt et man må få med seg!
3. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, PS3, Xbox360, PS4, Xbone, Switch)
Ok, hvert år når jeg har satt meg ned med disse listene har Skyrim ligget som en verdig utfordrer, uten at det har klart å komme blant de fem beste. I år når det endelig opp!
For å si det kort: Jeg vil ikke tenke på hvor mange timer jeg har brukt på det femte spillet i Elder Scrolls-serien, på tvers av PS3, PC, og nå, Switch. Det er ikke så mye jeg kan si som ikke allerede er sagt om Skyrim etter 7 år. Jeg har det på listen, for etter 7 år har jeg fortsatt ikke gjort alt, og der er en million flere måter å spille det på!
2. Betrayal at House on the Hill (brettspill)
Hva skjer når en gruppe mennesker blir fanget i et skummelt spøkelseshus? Jo, én blir en forræder, selvfølgelig! Et brettspill hvor ingen vet hva historien kommer til bli, hvor tilfeldighetene og terningene bestemmer hvilken retning historien vil ta. Får du et omen-kort, men triller lavt på terningen – gratulerer, du er forræderen! Du må nå ta et lite hefte og forlate rommet.
Slapp av, du får lov til å komme tilbake, men ikke før du har lest din del av historien som starter, og de andre har lest sin. Forræderen og resten har nå lest samme historie, men forskjellige sider av den. Og begge parter har nå et oppdrag, men den andre parten vet ikke hva det er. Forræderen vet sitt mål og hvordan de vinner, mens de uskyldige vet hvordan de selv vinner. Nå er det et kappløp om hvem som utfører sitt oppdrag først.
Samarbeidsspill med en twist, hvor man plutselig kan ende opp som sine venners nemesis!
1. League of Legends (Windows, MacOS)
Vanligvis er min nummer én for året det spillet som har tatt mest av tiden min, men ikke denne gang. I år er det et spill som plutselig kom tilbake til meg, League of Legends (eller LoL). Etter ett års pause har jeg nok en gang blitt kastet inn i spillet. League of Legends er et av verdens største esport-spill, og årets World Championship hadde over 200 millioner tilskuere via strøm.
Spillet i seg selv er veldig enkelt å forstå. Du en en summoner som kontrollerer en champion, og i de mest vanlige modusene spiller du med fire andre, mot et annet lag også bestående av fem. Målet er at ditt lag skal ødelegge det andre lagets gigantiske krystall før de ødelegger din – for å forenkle det grovt. Legg til mye strategi, minions, ninjaer og drager, så har du League of Legends.
GRIMMALKINs grafiske grensesnitt
GRIM: Liker best konkurransespill med gode venner. "Vi leker ikke spill."
5. For Honor (Windows, PS4, Xbone)
For Honor er som en blanding av et slåssespill og en MOBA. Man kan spille enkle dueller mot én motstander, eller som en del av et lag på større kart med kontrollpunkt og massevis av minions som deltar i kampen.
Gameplayet er basert rundt at man kan angripe og blokkere i tre forskjellige retninger. Blokkerer du riktig blir det “din tur” til å lede an i dansen, og du kan få muligheten til å angripe. Har du raske nok reaksjoner, kan du også parere angrep som kommer inn, noe som gir deg muligheten til å gjøre stor skade tilbake på motstanderen din.
Gøy gameplay og kul grafikk.
4. Twilight Imperium 4th edition (brettspill)
Twilight Imperium er space opera for alle pengene. Alle spillere velger en unik rase med forskjellige egenskaper, og prøver så å dominere galaksen gjennom fredelig annektering eller med makt. Hver tur har man en rekke forskjellige valg som påvirker spillet i stor grad nesten uansett hvilket valg man faktisk ender opp med å ta, og selv under dine motspillere sin tur er det valg du kan gjøre, noe som får deg til å være engasjert i spillet hele veien. Måten økonomi fungerer på i dette spillet gjør at enhver allianse man ender opp i føles skjør og flyktig, men også nødvendig.
Dette er ikke bare med i min Best of 18 - det ville nok være med i en beste noensinne-liste også. Ta med deg en deathstar warsun, og angrip vennene dine på nyåret!
3. Fugitive (kortspill)
Fugitive er et kort kortspill for 2 personer, hvor den ene personen spiller en rømling som skal unnslippe politiet. Reglene er veldig enkle, og består av en blanding av gjetning og sannsynlighet. Spillet tar 5 minutter å lære og rundt 10 minutter å spille.
Selv om spillet er såpass enkelt klarer det likevel å få frem essensen som finnes i de skikkelig store kortspillene som Magic, Netrunner og andre samlekortspill. Rømlingen spiller som en typisk aggro deck, mens politiet er en typisk control deck.
Ulikt større spill kan man ta med seg Fugitive overalt, og spille med hvem som helst, når som helst – og til en billig penge! Et av de beste kjøpene jeg har gjort i år!
2. Red Dead Redemption 2 (PS4, Xbone)
Red Dead Redemption 2 er nok årets spill for de fleste steder som skriver om spill – med god grunn. Det er en fantastisk flott, åpen verden og en klassisk historie om hvordan makt korrumperer selv de edleste av oss. Foruten om historien er det også flust av forskjellige side quests man kan snuble over, samt en rekke tilfeldig genererte hendelser som finner sted med jevne mellomrom fra sted til sted, enten det er noen som ligger fastklemt under en hest og trenger hjelp til å komme seg hjem, eller det er en fangetransport som er beskyttet av noen politibetjenter som kjører gjennom gaten. Man har også mange utfordringer som krever at du utforsker deler av spillet du vanligvis ikke ville ha gjort, blant annet "Bandit" og "Explorer", som kun blir oppfylt gjennom å nå spesifikke mål. Alt man gjør påvirker spillet på mer eller mindre subtile måter, noe som får spillet til å føles levende og reaktivt til ens handlinger.
Og så er det så vakkert! Fra begynnelsen, med meterdyp snø som man vasser gjennom, til mer jungelaktige omgivelser. Det er en fryd å ri på oppdagelsesreise gjennom disse varierte plassene og bli kjent med de nye tettstedene man snubler over.
1. The Beginners Guide (Windows, OSX, Linux)
Fra Davey Wreden, skaperen av The Stanley Parable, får vi denne perlen. Spillet tar deg med på en historie om et vennskap mellom to spillutviklere, Davey og Coda, og hvordan Davey prøver å forstå Coda gjennom spillene han har laget. Spillet utforsker noen veldig kule spørsmål omkring kunst, som hvorvidt forfatteren er død og hvem kunst er ment for, hvordan oppleve eller tolke kunst – og selvfølgelig selve det største spørsmålet: Hva er kunst? Det utforsker også spørsmål rundt vennskap og grensesetting: Hvor godt kjenner man mennesker man kaller venner? Hele greien blir litt meta også – hva er forholdet mellom kunsten, konsumenten og kritikerne?
Muligens litt pretensiøst for noen. For meg var dette en solid 10 av 10 opplevelse.
BEST OF: eldre
Best of 16: Med lysets hastighet
Best of 15: Velsmakende vemmelig