Cumbia cumbia

Latino-greiene har aldri vært blant mine greier; litt samba, noe rumba, en tango og litt bossa - OK, men først med samlingen Cumbia cumbia 1 & 2  ble jeg en svoren latin lover.

Undertittelen 1 & 2 viser til at denne CDen er en samleutgave av to album som har kommet ut tidligere, nemlig Cumbia cumbia og Cumbia cumbia 2 på selskapet Discos Fuentes i hhv. 1989 og 1993, mens opptakene er gjort i tidsrommet 1954-1988. Spesielt er det opptak fra midten av sekstitallet som har fått meg til å vippe ekstra heftig på kontorstolen.

Men Cumbia, hva er nå dét? Musikken (og dansen) er synonym med Colombia; alle colombianere identifiserer seg med den, og dens historie startet på 1700-tallet, da slaveskipene ankom Cartagena. På 1950-tallet ble musikken fremført av storband, i det som kalles cumbiaens gullalder, mens det på sekstitallet var mindre grupper og komboer som sto for musikken. Siden fikk avarter av cumbiaen fotfeste i andre deler av Latin-Amerika, som i Panama, Chile, Mexico og i Peru hvor det på 60-tallet oppsto en elektrisk-psykedelisk cumbiaretning. I store deler av Hispano-Amerika er cumbiaen mer populær enn salsa. I Argentina har det oppstått en fusjon av cumbia og jamaicansk ska! I dag er stilen svært populær i etno-, retro- og elektronikamiljøer verden over. Dette beskriver også noe av cumbiaens vesen - den har til alle tider latt seg inspirere av andre stilarter, det være seg mambo, salsa eller amerikansk rock, men i bunn har den karakteristiske rytmen vært - en baktakt, ikke ulik reggaens - og en særegen instrumentbruk - europeiske blåseinstrumenter som sax, trompet og trombone kombinert med trommer og keyboards. Det sies at grunntakten gjenfinnes i cumbé-musikken i Guinea, som igjen finnes i Yoruba-musikken som utøves i Nigeria og Benin.

Cumbia er (uansett) også synonym med plateselskapet Discos Fuentes, startet av musikeren, arrangøren og produsenten Antonio Lopez Fuentes i 1934. Hans grunnidé var et slags etnomusikologisk "field recordings"-prosjekt, vokst ut av en lidenskapelig interesse for den tropiske miksen som hadde oppstått da slaver fra Afrika møtte etterkommerne av de spanske kolonistene som tilranet seg landet tidlig på 1500-tallet. Den musikken som ble fremført av de mellom 3 og 4 millionene indianere som var i landet før spanjolene kom, har nok også medvirket til resultatet, skjønt koloniherrene gjorde sitt ytterste for å utrydde urbefolkningen. Fuentes gjennomførte sitt prosjekt, men det stoppet ikke der - hans selskap ble en legendarisk hitmaskin.

Hvis man googler bilder av plateomslag fra Discos Fuentes kan man forledes til å tro at man har fått opp en blanding av Svensktoppar og forsider fra Lek og Cocktail, men når sjefen sjøl gir ut plate er det forretningsmessig korrekthet og stil som gjelder:

Noen favoritter:

El Combo de Los Galleros Soledad (1965)

En låt innspilt i 1965 av Los Galleros - en "supergruppe" dannet på restene av andre populære band, og med assosierte gjestemedlemmer; her er det Lucy Gonzalez som synger en smektende og hektende låt avløst av en klarinett og en trombone som formelig danser sammen, selv om det egentlig er en melankolsk liten sang om en kvinne som sitter på stranden og synger ut om sin ensomhet, før hun blir lokket ut i sjøen av sirener.

Armando Hernandez y su conjunto La zenaida (1983)

En mer moderne utgave av cumbia, innspilt i 1983, men Hernandez har vært med siden 60-tallet. Hans spesialitet ved siden av det vokale er et angripende trekkspill flankert av rytmiske skjeer mot flasker. La zenaida betyr fruktselgeren, og det er på markedet vi er - mot slutten hører vi koret annonsere: mango og papaya!

Rodolfo y su tipica Tabaco y ron (1979)

Et streitere og mer salsalignende eksempel får representere 70-tallet. Brassen er med, og tekstmessig handler det her om viktige ting i livet, som tobakk og rom.

Andre godbiter:Guillermo Gonzalez y su orquesta Lupita (1964), Los Satelites Ocaso marino (1966) og La Sonora Cienaguera La piojosa (1965)

Rist løs!