Hopp til hovedinnhold

Jake møter Stella. Ingenting blir det samme igjen.

av Silje Egge sist endret 2017-09-06T13:35:41+01:00
Siobhan Parkinson

Noe usynlig

Cappelen Damm, 2012, Irland
barn

Hva skjer når alt ikke bare handler om deg selv lenger? Når du selv plutselig ikke er viktigst?

Enten du stirrer tenårene midt i hvitøyet, eller du har glemt hvordan det er å skue verden gjennom en 11-årings blikk, burde du lese denne boken.

Dette er en ektefølt fortelling med karakterer man blir glad i tross alle feil og mangler, og kanskje egentlig på grunn av deres feil og mangler. Man får innblikk i hvordan det å faktisk ikke gjøre noe er et valg det også. Hvordan mot ikke bare måles i heltedåder og skryt, men den styrken som trengs for å være en god venn.

Jake er 11 år.

Hans liv består av fisker, fotball og lesing av leksikon. Han har en mor som er poet og en far som ikke er hans egentlige far. Fortellingen om Jake begynner den dagen han møter Stella for første gang.

Stella er like gammel som Jake, men alltid omringet av en sverm med småsøsken. Jake er usikker på om han er interessert i å bli venn med Stella, men en dag står hun i kjøkkenet og prater med moren til Jake. Da har han ikke noe valg.

Møte med Stella, som er svært ulik Jake, utfordrer ham på så mange hold at han ikke legger merke til morens voksende mage. Moren er ikke bare blitt feit – som Jake tror; han skal få en lillesøster.

Jake og Stellas vennskap utvikler seg til et godt vennskap, og som i alle vennskap, skjer det uunngåelige: de krangler, og snakker ikke med hverandre på en god stund. Det er da den tragiske ulykken inntreffer.

Språk som kiler

I tillegg til å ha et alvorstungt bakteppe skriver Parkinson med et lett og humoristisk språk. Finurlige setninger og snodige tankerekker gir god stemning og et nært forhold til hovedpersonen. Hun knytter hverdagsfilosofi til humor når Jake på sitt aller mørkeste får rådet ”Livet er ikke en dans på roser – men roser er roser uansett”. Jake skjønner ikke en døyt, og konkluderer med at "av og til hadde det vært greit å ha en mor som ikke er poet." Etter hvert tar han likevel meningen i dette rådet, som blir stående som en liten moralsk gevinst for leseren såvel som hovedpersonen.