Inkubasjonslektyre 2: Tom Egeland, Yngve Pedersen og Amalie Kasin Lerstang anbefaler bøker
Tom Egeland
En murstein
Du skal få to mursteiner – begge skrevet av Tore Kvæven. Debutromanen hans Hard er mitt lands lov og oppfølgeren Når landet mørknar er to perler. Begge henter handlingen fra middelalderen og forteller om hverdagslivet på en medrivende måte. Hard er mitt lands lov følger en gruppe vikinger gjennom Middelhavet og inn i Afrika, mens Når landet mørknar – som høyst fortjent ble tildelt Brageprisen – skildrer livet på Grønland i 1293. Stor litteratur og spennende lesning.
En bok som fortjener flere lesere
De fleste bøker kunne trenge flere lesere - ikke minst i disse tider - men la meg trekke frem bergenseren Henning H. Bergsvågs ferske diktsamling Dette er ikke et stille sted. Jeg satt i styret i Den norske Forfatterforening sammen med Henning i en årrekke og har med glede fulgt hans forfatterskap. En spennende lyrisk stemme!
En bok til trøst
Selv om jeg er ateist er det fristende å trekke frem Bibelen. Jeg tror ikke på de mytologiske fortellingene, men Bibelen er også stor litteratur som sier mye om det å være menneske. Men kanskje lurt å holde seg unna Johannes' åpenbaring hvis det er trøst man søker …
(Foto: Kjetil Andersen)
Yngve Pedersen
En murstein
En murstein blir brukt til å kaste gjennom vindu for å gi beskjed.
En murstein har farlig sott i seg hvis du vil være i fred.
Hvis du skal ha en murstein bør det bli denne. Midt i. Fransk filosofi i dag. Av Gunnar
Berge.
Du vil finne lyst til å utføre amorøse halvtørn i institusjoners ruiner etter endt lesning.
Mursteiner har det kun i seg.
Men skal man egentlig klare å forstå forflatning må man la seg henrive. Eldreomsorg skal
alle henrives av engang.
En bok som fortjener flere lesere
Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen kan gi dypere innsikt i forflatningens yndige forførelser mens man venter på neste sesong av forledende seriekunst på tv. Mer oppmerksomhet gjør vis. Syntesen av disse to forrige er det som gir altomfattende trøst.
En bok til trøst
Når du trodde ytterpunktet i å formulere obsternasig misantropi i form av nietzscheansk latterliggjøring av Paulus, var nådd, åpner Årsol av Vemund Solheim Ådland seg der rett foran, og strammer inn det som var igjen av muligheter. Der mursteinen tar oppmerksomhet fra skjenkesteder og familieliv, som er en bra ting, er det opplysende i en vismanns anbefaling at det kan være at kan den trøst som finnes i nedsiget, jo oppheves av årsolen. Og i den rekkefølge kommer tampen fortere.
(Foto: Åse Løvgren)
Amalie Kasin Lerstang
En murstein
Fjodor Dostojevskij – Brødrene Karamasov
Jeg møtte denne romanen for første gang gjennom en teateroppsetning på Nationaltheatret, som vi så da jeg gikk på folkehøyskole. Selve forestillingen var bob-bob, egentlig ganske langdryg og liksom-realistisk, jeg husker en munk som løp over scenen i tidsriktig kostyme. Men møtet med teksten! Det skuespillerne sa! Husker jeg satt svimmel på bussen hjem igjen og følte jeg hadde vært i nærheten av noe helt vesentlig, uten helt å forstå hva. Seinere leste jeg romanen og opplevde det samme. Egentlig er den ikke så murstein, men det er lett å gå seg vill i alle navnene. For dem som trenger hjelp med å komme i gang, har Salongen laget lesesirkel-podkast til romanen, den kan være en morsom følgesvenn i lesningen.
En bok som fortjener flere lesere
Jenny Wrangborg – Kallskänken
Wrangborg skildrer i denne diktsamlinga det såkalte "nye arbeidslivet" innenfra, gjennom jeg-ets arbeid på en kafé i Göteborg. Wrangborg er selv kallskänka (koldtjomfru? kjøkkenarbeider?) og skildrer yrkesstolthet, kollegialt samhold og drømmer, men også en arbeidshverdag preget av manglende overtidsbetaling, midlertidige stillinger, brannskader, ulykker. De ansatte er utskiftbare og alltid underlagt sjefens effektiviserende blikk. Ble mye omtalt i Sverige da den kom ut for ti år siden, men har kanskje ikke fått så mange norske lesere som den fortjener?
En bok til trøst
Rebecca Solnit – Hope in the Dark
Solnits essaysamling reflekterer rundt ulike historiske hendelser der enkeltmennesker eller sosiale bevegelser har fått gjennomslag og endret samfunnene de lever i. Boka ble opprinnelig skrevet rett etter USA erklærte krig mot Irak, men måtte trykkes i nye opplag da Trump vant valget i 2016. Solnit løfter fram aktivismen, men luller oss aldri inn i en naiv tilnærming til hva håp er. I et nyskrevet forord skriver hun: "It's important to say what hope is not: it is not the belief that everything was, is or will be fine". Det håpet hun er interessert i, skriver hun, handler om "broad perspectives with specific possibilities", et håp som kan tenkte kritisk, som kan romme sorg, og samtidig mane til handling.
Og hvis man heller trenger virkelighetsflukt i korona-tida, har jeg i påska lest flere av Agatha Christies Poirot-bøker igjen – det funker også!
(Foto: Kristine Helliesen)
