Hopp til hovedinnhold

Inkubasjonslektyre 3: Frode Grytten, Eivind Hofstad Evjemo og Endre Ruset anbefaler bøker

Vi har bedt en rekke forfattere om å anbefale tre bøker: en murstein, en bok som fortjener flere lesere og en bok til trøst. Denne gangen er turen kommet til Frode Grytten, Eivind Hofmo Evjestad og Endre Ruset. Les deres anbefalinger her.

En serie fra Bergen Offentlige Bibliotek: Se også del 12456 og 7

Frode Grytten

Ein murstein

Ali SmithÅrstidskvartetten

Eg er ikkje så glad i sånne mursteinsbøker som liksom skal seie alt, dei knelar ofte allereie før dei er skrivne, i form av eigne overspente ambisjonar. Det finst jo fleire knallgode slike romanar (Harstad, Dickens, Carmona-Alvarez, Bolano), men sjangeren synest eg eigentlig lite om. Så eg vil heller rope ut om fire bøker som samla kjem til å bli ein murstein, og det er Ali Smith sin årstidskvartett. Så langt har vi fått tre av dei, HøstVinter og Vår, mens Sommer vel kjem ut i august. Det er skarp samtidsskildring, om korleis vi blei kasta ut i dette sjuke kaoset som vi lever i no. Smith skrive med enormt overskot og forteljarglede. Skrifta hennar er rå og øm, men ho er også vilt trøsterik. (Trur du må vere skotsk for å få til akkurat det der.)

Ei bok som fortener meir merksemd

Merete Pryds Helle: Nora

Eg veit ikkje heilt kva som skjedde med det Ibsen Nor-prosjektet, der tre nordiske forfattarar nyskreiv romanar basert på Henrik Ibsens drama. I Sverige og Danmark var dette heite saker, men her heime er gjerne Ibsen så ikonisk at det bare er Jan Thomas som kan trumfe han og komme seg ut av skuggen. Klas Östergren har skrive ein roman (Hilde Wangel), Vigdis Hjorth har skrive ein roman (Henrik Falk). Men eg går for dansken, for Merete Pryds Helle sin Nora. Ho tar oss med til Molde, Kristiania, Roma, Napoli og Capri, og følger Nora gjennom barndom og ungdom og ekteskap. Dette er klar og god prosa, avklart i stilen, ein flott roman som nesten blei heilt knøla vekk her på berget.

Ei bok til trøst

Everyman’s Pocket Classics: Stories From the Kitchen

Eg elskar dei antologiane til Everyman’s. Tenk å dedisere den klassiske skjønnlitteraturen til folk flest. (Kva heiter den kulturpolitiske talspersonen til FrP, hæ, hæ? partiet som trur dei representerer folk flest, her er korleis ein skal gjøre det, goddammmitttt!). Dei bøkene ser så fine ut, dei tar seg så godt ut i bokhylla og dei er fylt med dikt og noveller og historier som har vist seg å tåle både tidas tann og tidas knyttneve og tidas harde hælar. Her får ein bare det aller beste. No som mesteparten av livet mitt er redusert til ei daglig reise frå soverommet til kjøkkenet, eg driv heimekontor og heimeskule og heimemat og heimeklipp ute på kjøkkenet, alt det andre driv eg på med på soverommet, vil eg at andre også lar seg trøste av desse historiene frå andre folks kjøkken. Her får ein alt frå Charles Dickens til Jim Grace, frå Virginia Wolf til Amy Tan. Her er smørgåsbord og koking og kjærleik og vatn i munnen. Koking. Koking. Koking. Kjør deg opp.

(Foto: Paul S. Amundsen)



 

Eivind Hofstad Evjemo

En murstein

Spådom av Magnus Dahlström når vel akkurat mursteinsdefinisjonen på 500 sider. Den er en roman, men må kanskje heller sies å være tre romaner i en. Historiene er tematisk ulike, men tenkes og skrives fram i det samme suggerende og fremmedgjørende språket. Her møter vi en lege, en politimann og en sosialarbeider, folk som på ulike måter innehar samfunnsviktige funksjoner, ja, folk vi gjerne vil stole på. Som vi trenger. Men hvem er de egentlig? Og hvordan tenker de når de er alene med tankene sine? Disse folka forsøker i løpet av romanen å få kontroll på de ulike situasjonene de havner i, men det er uklart hva de får til. Og er de egentlig troverdige? Dahlström er en slags svensk Henrik Nor-Hansen, like nifs, korthugd og analytisk, men en anelse mer episk. 

En bok som fortjener mer oppmerksomhet

Jeg leste just den lille debutperlen Sorenskriveren som ville bli gatefotograf av Fredrik Lilleby. Den er en liten bragd av en bok som klarer den vanskelige balansegangen å føre aksen for det triste og det morsomme perfekt sammen. Etterlater leseren i et slags dunkelt og varmt vemod. 

En bok til trøst

Jeg gjenleste Stoner av John Williams for noen uker siden fordi det er en av de få bøkene jeg virkelig trenger. Der inne finner jeg trøsten over tiden som aldri kom, sorg over muligheter man aldri tok og livet slik det nå en gang ble. Men må også nevne Cecilie Holck siste, Til døds. Den satte meg helt ut. For en bok!

(Foto: Cappelen Damm)



Endre Ruset

En murstein

Moby Dick av Herman Melville

Aldri har kjærligheten til vann vært større hos en forfatter enn hos New Yorks Melville. Fra åpningen av boken «Gå rundt byen i en drømmende søndagsettermiddag. Gå fra Corlears Hook til Coentes Slip, og nordover derfra, forbi Whitehall. Hva ser du? - Postert som tause skiltvakter står tusener på tusener alminnelige dødelige fanget i havdrømmerier» (oversettelse Bjørn Alex Herrman). Verdens lengste bok som alltid forblir alt for kort. 

En bok som fortjener mer oppmerksomhet

Lysning forelder av Yngve Pedersen

Begge bøkene til Yngve Pedersen egentlig. På grunn av sangen i ordene, diktene, som klimprer og dråper seg over boksidene, helt fantastiske greier rett og slett. 

En bok til trøst

Hemmelighetstilstanden av Inger Christensen 

Den beste essaysamlingen jeg har lest om å lese poesi, tenke poesi, skrive poesi.

(Foto: Tove Sivertsen)