Inkubasjonslektyre 1: Morten Strøksnes, Mette Karlsvik og Tore Renberg anbefaler bøker
Foto: Mette Karlsvik - Tove K. Breistein, Tore Renberg - Marie von Krogh, Morten Strøksnes - Hannah Helseth.
Mette Karlsvik
En murstein
Dette tipset har som bakgrunn at eg bur i Oslo for tida, og at eg kjem til å vere her heile sommaren. Eg kjem då sjølv til å lese Beatles av Saabye Christensen om att. Kanskje etterfulgt av Bly. Kan eg kalle dei eit tobandsverk, som eit oslobasert Yin og Yang. Kanskje ikkje dei beste romanane eg kunne nemnt, men her kjem affeksjonen inn. Eg las dei som ung tenåring. Dei blei terskelen over mursteinar, og viste meg gleden av å lese bøker som vara over tid.
En bok som fortjener flere lesere
Aina Basso! Beste unge forfattaren av historiske romanar som vi har. Ho grev fram gløymte, faktiske historier, og fortel sagaaktig og stramt. Men likevel klarar ho å treffe meg midt i magen. Ho blir dessutan berre betre og betre. Best er den siste, Ungen.
En bok til trøst
Tove Janssons forfattarskap. Særleg Mummibøkene. Jansson lovar ikkje at livet er lett og at menneska skal gjere rett og vere gode mot kvarandre. Tvert om. Det trøystande elementet er snarare at ho ikkje er redd for tumultane vi lagar på kloden og i husa våre. Språket er òg trøystande, ved å vere uredd, lunt, udramatisk, tålmodig.
En bok som fortjener flere lesere
Tilbake til fremtiden (1942) av Sigid Undset. Begynner i Oslo 7.april 1940, og følger Undsets flykt nordover, så til Sverige, gjennom Russland og Japan, over Stillehavet til San Fransisco og New York.
En bok til trøst
Tatarenes ørken av Dino Buzzati (1940). Et mesterverk med akkurat passe allegorisk aktualitet (nøkkelord: isolasjon og venting på å bli invadert av en usynlig fiende).
Tore Renberg
En murstein
Det er antagelig teit å si, men jeg sukker ofte ved tanken på å skulle gå i gang med en bok på 800 sider. Ofte tenker jeg: Måtte dette skribleriet virkelig være så langt? Kunne ikke forfatteren (som oftest en mann, har jeg inntrykk av, det er vel oftest menn som skriver disse veldig lange bøkene?) fattet seg mer i korthet?
Hver av disse monstrøse bøkene tar som oftest 2 eller flere måneder av livet å lese, minst, og når vi vet hvor kort livet er, står vi overfor et spørsmål av episke proporsjoner: Skal jeg spandere 2 måneder, eller flere, av livet på å lese denne kjempemessige romanen?
Svaret ville glatt vært et rungende «nei» om det ikke var for det at mange av litteraturens beste bøker er ekstremt lange (akkurat som mange av litteraturens beste bøker er ekstremt korte). Så denne problematikken er det ingen enkel løsning på, det er bare å bli kamerat med den. Et godt knippe av de lengste bøkene må man rett og slett finne seg i å lese. Og jeg har lest en hel del av dem. Noen har jeg elsket, og det er de vi skal snakke om her i dag, andre har jeg mislikt, og de lar vi være å snakke om (jeg følger Johan Borgens strategi, som var å kun snakke om de bøkene han likte, og tie om alle de andre).
Det er alltid vanskelig å plukke bøker til en enquete som dette. For hver tekst som velges, velges alle de andre, nydelige, bort, og det gjør meg vondt. Velger jeg Thomas Manns kvartett Josef og hans brødre (1933-1943), den humanistiske, sensuelle og morsomme omskrivningen Mann gjorde av Bibelens Mosebøker, så velger jeg den fordi jeg har lest disse bøkene en rekke ganger, og hver gang hikster og gulper og svetter og slår meg på låret, alt sammen i ren opphisselse over hvor godt – og utspekulert! og klokt! – det hele er: «Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs?»
Velger jeg nå Manns mystisk lite leste Josef-bøker, velger jeg f.eks. bort hovedmursteinen i vår kulturkrets, Prousts På sporet av den tapte tid. Antagelig det sørgeligste og vakreste stykket litteratur jeg vet om. Men kanskje det er ok å velge Proust aldri så lite bort, etter som han er noe av en intellektuell usual suspect, en slags åndselitens Vivaldi eller Phil Collins; det kan virke som om Thomas Mann trenger mer drahjelp enn Proust?
Sånn kan vi holde på, det kan bli rent kaotisk i hodet.
Jeg velger derfor ingen av dem, men vender meg til Charles Dickens' Little Dorrit, som jeg har inntrykk av at få leser i dag. Den har jeg vært gjennom denne våren, den strekker seg godt over 800 sider. Jeg er en sucker for Dickens. Jeg stiller meg helt ukritisk i møte med ham, jeg har en slags «bring it on»-holdning til forfatterskapet, omtrent slik vi mennesker har det overfor den vi er forelsket i, og omtrent slik jeg føler at mange menn i 40- 50- og 60-årene har til Bob Dylans plater. At Dickens er melodramatisk, at han sjelden fullfører plotene sine, at han er full av sødme og kliss, at han rett som det er faller for fristelsen til å smøre på, i tjukke lag, at han karikerer og lager det mange kaller flate karakterer, biter ikke på meg. Tvert om, vil jeg si.
Når jeg leser Dickens, fylles jeg først og fremst av hans entusiasme ved menneskeheten, både når menneskene oppfører seg nedrig og vakkert, og ved sitt eget språk. Så også i fortellingen om vesle Dorrit, som jeg var tvunget til å lese på originalspråket siden den ikke har vært utgitt på norsk på nærmere 100 år (jeg leser den svært gjerne på originalspråket, men jeg skal ikke legge skjul på at det tar meg 3 ganger så lang tid som en god norsk oversettelse ville tatt; språket er jo nokså antikvarisk).
I Little Dorrit får leseren, i kjent Dickens-stil, møte en rikholdig trupp av menneskelige klovner i et London Dickens ser mørkere og mørkere på. Det er et skittent London, det er et dampende London, og det er et London i den tidlige kapitalismens grådige favn. Dette er en bok skrevet av «den sene Dickens», så han er mer harsk og skeptisk enn han var i sine tidlige, lysere verk. Noen vil like dette, andre vil savne det rosenrøde skinnet fra tidligere; det har ikke med kvalitet å gjøre, tror jeg, det har med ens eget lynne å gjøre. Takkskjelov fjernet ikke formørkelsen som foregikk med forfatteren, gløden og gleden i skriften hans, som er hele poenget med å lese Dickens.
Denne gløden og gleden velter ut i prosaen. I relasjonene han beskriver (Dickens er så utrolig god på duetter! Ekteskap! Venner!), i personkarakteristikkene (wow!), og i dialogene, hvor han viser mesterskap i det vi kan kalle språkframbåren persontegning: å skape karakterer i litteraturen via personenes idiosynkratiske språkføring. Alle som har lest Dickens har lagt merke til hvordan han er nøye med å la karakterene eie sine egne ord og vendinger, ord og vendinger som avslører klasse, lynne, temperament, smak og behag, ønsker, moral, og veldig ofte hvem de selv mener de er. Tidlig i Little Dorrit møter vi for eksempel en viss Mr. Meagles, en pensjonert bankmann, som presenterer seg selv slik: «… the fact is, said Mr. Meagles, Mrs Meagles and myself are, you see, practical people.»
Little Dorrit er en viltvoksende roman – selvsagt, hadde jeg nesten sagt, siden det er Dickens. Her må man tåle at det flyter litt ut og noe handlingsresymé skal jeg ikke begi meg ut på. Vi leser jo ikke Dickens fordi vi liker det minimalistisk eller tørt. Er det slike ting vi vil ha, da finner vi en annen forfatter. Romanen er en satirisk fest, her får byråkratiet som hatten passer, den er et rørende portrett av fattigdom og av stolthet, ikke minst gjennom en av bokens sentrale karakterer, William Dorrit, gjeldsslaven som sitter fengslet i Marshalsea og har blitt en slags fengselskonge.
Det fineste med Little Dorrit, likevel, er den vedvarende språklige vulkanismen, som jeg beundrer Charles Dickens sånn for. Man kan se at han er venn med språket og glad i å skrive.
En bok som fortjener flere lesere
Dette er et fælt spørsmål, siden det også her er så mange å ta av og man lett begynner å synes synd på alle bøkene man ikke nevner. Bokhyllen min er full av disse bøkene som av ulike grunner lider skjebnen å ikke bli lest.
Det kan være så tilfeldig, eller hva? De har ikke blitt pekt på av de rette menneskene. Toneangivende stemmer har ikke likt dem. De har vært forut for sin tid, eller kommet i etterkant av begivenhetene, de har kanskje blitt utsatt for slakt i mediene og fått et rykte som har knust dem, knust dem så de ikke har klart å reise seg igjen, og det på tross av at de var fantastiske skapninger. Eller de har rett og slett blitt glemt.
Jeg skal peke på en av de små romanene, den er på under 200 sider. Jeg kjøpte denne boken i 2004, på grunn av tittelen og et dragende omslagsfoto som viser noen unge gutter på terskelen til puberteten. Jeg hadde aldri hørt om boken før, og aldri har jeg hørt noen nevne den siden. Men jeg elsket å lese den, en svingod roman som slo meg til jorden. Den heter The God Boy og er skrevet av Ian Cross og er den eneste romanen jeg har lest fra New Zealand. Det er en av de rørende og vonde bøkene, en oppvekstroman om omsorgssvikt fortalt fra munnen til en sint 13-åring, hvor leseren hele tiden forstår mer enn hovedpersonen, Jimmy, gjør. Suveren tekst, enormt tonesterk. «That’s what I have against God. Me so little and he God.»
En bok til trøst
Trøst. Ja. Hva skal jeg velge her, tro? Jeg tror det må bli To Kill a Mockingbird av Harper Lee. Jeg vet den er anbefalt av halve verdens lesere tusen ganger før, og at jeg sånn sett burde finne på noe annet. Men samtidig kommer det jo hele tiden nye lesere til, og det nytter ikke å slutte å snakke om Dire Straits selv om det er opplest og vedtatt at de er fantastiske, sånn kan vi ikke holde på.
Urett og mot, barndom og fordommer, rasehat og klokskap, skyhøyt nivå. Giv akt for Atticus Finch og kampen vi aldri må slutte å kjempe, kampen for de som ikke kan føre sin egen kamp!