Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Erlend O. Nødtvedt sist endret 2020-04-28T12:50:20+02:00
Vi har bedt en rekke forfattere om å anbefale tre bøker: en murstein, en bok som fortjener flere lesere og en bok til trøst. Denne gangen kan du lese anbefalingene til Hildegunn Dale, Tina Åmodt og Paal Maage Elstad.

Hildegunn Dale

Ein murstein

Ursula K.Le Guin. The books of Earthsea. Gollanz forlag, London. 2018. Nydelege illustrasjonar av Charles Vess gjennom heile boka.
Klassisk fantasy, fra eit øyrike der reisene ofte består av lange seglturar frå kyst til kyst. Balansen er forykka i øyriket, og menneske er i ferd med å gløyme det opprinnelege språket som er knytt til inngåande kjennskap til naturen. Dragar, hekser, vismenn, fantastiske naturskildringar og komplekse karakterar.
Leste denne etter å ha sett den japanske animasjonen «Tales from Earthsea» fra studio Gibhli, som er basert på delar av boka. Boka er eit storverk som har blitt til over mange tiår, frå midten av 1960-talet. Dei skiftande tidene og strømningar i samfunnet, slik som radikalisering og feminisme, har sett sitt preg på karakterbygginga, og medan dei første bøkene har mannlege hovedpersonar, har dei siste jenter og vaksne kvinner som heltar. Forfattaren er inspirert av blant anna Virginia Woolf, Jorge Luis Borges, og Carl Gustav Jung. Le Guin er av dei framste namna i amerikansk science fiction og fantasy, men er og poet og har blant anna oversett poeten Gabriela Mistral, samt Tao Te Ching.

Ei bok som fortener meir merksemd

Rebecca Solnit: Å gå seg vill: En felthåndbok. Oversatt av Pål. H. Aasen. Pelikanen forlag. 2018.

Trass i at Solnit er ein vel etablert og anerkjent amerikansk essayist, anbefaler eg for nye lesarar.
Eg likar kombinasjonen av politisk aktivisme, feminisme, kjærleiken til villmarka og eit nomadisk sinn.
Solnit er orginal og skarp. I denne boka går ho sine eigne vegar, ut i ørkenen, opp i fjella, inn i den amerikanske kolonialiseringa si historie. Ho brukar eigne personlege historiar, og er heile tida på leiting etter stadar å gå seg vill. Eller stadar der nokon har gått seg vill. Ho viser fram konsekvensane av å miste seg sjølv, gje slepp på kontrollen, og bli ein annan.

Ei bok til trøst

Ei kvar diktsamling er ei trøst. Det handlar om stemma som insisterer på å stå der aleine, og undersøkje felt på utsida av samfunnet sine strøymningar. Vil ein finne trøyst anbefaler eg å lese mange ulike diktsamlingar. Men det er klart, nokre kan ein vende tilbake til og hente ut nye innsikter frå kvar gong. Her er ei som har trøysta meg: 

Mei Mei Bersenbrugge: Hallo, rosene. Gjendikta av Jørn H. Sværen. Kolon Forlag, 2019.
Samanveving av meneskeleg bevisstheit og natur, via detaljerte feltstudier, som resulterer i eit ope og transparent språk, og overraskande innsikter, heilt tilstade. Trøsta i henvendinga til natur, som eg-du.

Tina Åmodt

En murstein

For mange år siden fikk jeg anbefalt Halldor Laxness´Sin egen herre av min venn Eivind Riise Hauge. Bare jeg tenker på den romanen blir jeg fortsatt oppløftet. Et kraftfullt, ømt, festlig og dønn tragisk epos om lutfattige og egenrådige Bjartur, og hans families miserable liv i den islandske ødemarken. En bok som har alt.
For øvrig står det en relativt lang rekke uleste klassiske mursteiner i bokhyllen min. Sånn som livet mitt er nå, må jeg ha leseprosjekter som føles overkommelige.

En bok som fortjener mer oppmerksomhet

Det er egentlig umulig å trekke frem bare ett verk, for det er jo gjerne sånn at kvalitetslitteraturen her til lands verken får oppmerksomhet eller særlig mange lesere. Men skal vi se... I vinter ga en venn meg Vi er margen (2019) av Gunvor Nervold Antonsen. Et dokumentarisk, kortprosa-lyrisk verk om nedleggelsen av en hjørnesteinsbedrift i en liten bygd på Østlandet. Den gjorde inntrykk på meg.

En bok til trøst

Jeg var et barn av den svenske poeten Anna Rydstedt, gjendiktet av Marte Huke. Diktene om morens død bør deles med alle som har opplevd sorg. Og måten Rydstedt betrakter og skriver om dyr på, bærer en egen trøst med seg.

Et av mine favorittdikt er ikke i den samlingen, men jeg skriver det inn her ändå:

Hästen

Gråt inte, lilla hästen min.
Det skall bli bra.
Det skall bli bra,
när vi kommer till de lugna lunder.

Lilla hästen sova nu.
Lilla hästen vila sig
med ett täcke över sig i den svarta natten.
Kära hästen,
vatten finns och mat finns
för en liten häst,
bröd och socker likaså,
innan Ångest stiger över landen.

Lilla hästen min,
i kriget skall du aldrig ut,
till Polen blir du aldrig såld.
Där det kan bli krig,
dit blir du aldrig såld.

Aldrig i trångt lastrum
under vattenytan
över Östersjön skall du
till de tunga körslor.
Vi stannar här i de öländska lunder.

Paal Maage Elstad

En murstein

Samlede fiksjoner – Jorge Luis Borge. Dersom man er på utkikk etter en tykk bok å bruke tid på, vil jeg gjerne minne folk på at dette også er en gylden mulighet til å sette seg inn i et novelle-forfatterskap. Jeg vil spesielt anbefale novellene til Jorge Louis Borges som finnes samlet på norsk i boken Samlede fiksjoner fra Agora. Å lese Borges er en øvelse i fantasi og kreativitet.

En bok som fortjener mer oppmerksomhet

Regnet i Buenos Aires – Hanne Bramness

Jeg anbefaler alle å lese Hanne Bramness sin diktsamling Regnet i Buenos Aires fra 2002. En fin bok om forgjengelighet og temporalitet.

"I regnet som plasket ned så det brøt
opp jord – bleke knoller og biter av
glass skinte, smuldrende mur blødde
hvitmaling – reiste den gamle hagemuren
seg igjen, glasskårbesatt (under en
glemt, svartnet pergola hang druer som
for lengst var blitt drukket, og
glinset). Barndommens hus og hage,
den talende taushetens festning, ble
igjen, lenge nok, til eneste
virkelighet."
(s. 38)

En bok til trøst

Pyrrhos og Cineas ; Tvetydighetens etikk – Simone de Beauvoir. En form for trøst bøker kan tilby, er gjenkjennelsens trøst. Jeg har aldri lest mer nøyaktige beskrivelser av hvordan det er å være menneske, enn i Simone de Beauvoirs to essays Pyrrhos og Cineas og Tvetydighetens etikk som er samlet i en norsk oversettelse på Pax forlag.