En serie fra Bergen Offentlige Bibliotek: Se også del 1, 2, 3, 4, 6 og 7
Gro Dahle
En murstein
Nils Chr Moe-Repstad: Wunderkammer, 2017
Jeg elsker mursteinsbøker! Jeg liker tyngden av tunge bøker i hendene, substansen. Og jeg liker å bli værende inne i bokas verden så lenge som mulig, oppholde meg der inne i fortellingen, gjerne bestandig. Derfor kan jeg ofte starte på samme bok igjen, straks den er ferdig, heller enn å starte på noe nytt.
Den sjangeren som har flest mursteinsbøker, er episk fantasy. The Stormlight Archives, en foreløpig triologi av tre mursteiner som jeg er spesielt glad i – tanken er å lage sju, sier forfatteren Brandon Sanderson – begynner med The Way of Kings fra 2010. Brandon Sanderson er en «world maker», som det heter i fantasy-miljøet. Han skaper et helt nytt univers med egne fysiske lover, egen flora, fauna, geologi, geografi og vitenskap. Vi finner et univers med ulike former for samfunn, ulike religioner, ulik lov og rett, ulike folkeslag, hierarkier og ritualer. Til tross for annerledesheten, så henger den sammen, denne verdenen, det føles troverdig og helhetlig. Jeg er med på prosjektet både på detaljnivå og når det kommer til de større overbygningene. Som i mye fantasy-litteratur, er det en "slow build-up", og vi blir sakte kjent med både karakterer, familier og steder, tankesett og samfunn. Ingenting er som vi først tror, noe som gjør fortellingene som fletter seg inn i hverandre, uforutsigbare og overraskende, stadig kastes vi i retninger vi ikke hadde anelse om, og vi blir kjent med flere og flere i det utstrakte perspektivet. Allikevel er det noen hovedkarakterer vi følger utviklingen av, fangen Kaladan, den begavede Shallan og den mektige Dalinar. Disse bøkene er ikke oversatt til norsk, men jeg vil nok først og fremst anbefale lydbokutgaven på 26 timer, lest av Kate Reading og Michael Kramer. Disse to anerkjente oppleserne står for den muntlige utgaven og veksler mellom stemmer og dialekter på en naturlig og levende måte og skaper et bredt persongalleri av karakterer som jeg blir glad i og som jeg ikke vil slippe tak i. Nå er jeg på min tredje runde!
Men nei, jeg velger ikke denne, jeg velger dikt, for jeg har lyst til å velge dikt, jeg velger Nils Chr Moe-Repstads niende diktsamling Wunderkammer fra Flamme forlag, 2017, for tenk at det er mulig, tenk at noen faktisk kan gi ut en murstein av dikt! Og for en forunderlig murstein dette er!!
En bok som fortjener flere lesere
Tone Hødnebø: Mørkt kvadrat
Vi er nå midt i en gyllen tid for diktet, der instagramkontoen «Ren Poesi» av Ellen Wisløff har over hundre tusen følgere, og diktsamlinger som Yahya Hassans Yahya Hassan i 2013 solgte 120.000 eksemplarer, og Martin Svedmans Når jeg drikker fra 2019 solgte ut flere opplag. I en tid hvor dikt faktisk blir bestselgere, er det allikevel noen diktere som regnes i verdensklassen, men som allikevel ikke har stort publikum. Jeg tenker på Tone Hødnebø, som er min favoritt. Hun regnes av mange som dikternes dikter og blir sendt rundt til poesifestivaler i USA, Sør-Amerika og Øst-Europa. Det er kanskje ikke så mange som har lest Mørkt Kvadrat, hennes andre bok. Hun har skrevet i alt seks diktsamlinger og oversatt tre, og nå er hennes samlede dikt nettopp utgitt i 2019: Å snu verden inn mot verden. Allikevel velger jeg Mørkt kvadrat fra 1994, som jeg opplever som en sjelden perle. Det er ikke mange dikt, bare 7 x 7, ikke lange heller, men både enkle og komplekse på én gang, ikke vanskelige, men alvorlige og både presise og følelsessterke, ikke voksne, men både barnlige og lekne på én gang, undersøkende og eventyrlige, vitenskapelige og mangfoldige, forunderlige og ekspansive, som løfter meg, der jeg sitter og leser og samtidig åpner en dybde i meg som jeg ikke klarer å se bunnen i, og jeg blir sittende igjen, vidåpen og full av undring med en følelse av å ha vært med på noe storartet, noe rikt og vidunderlig, feid av sted i hodet.
Hånd gjemt inne i en hånd,
hånden som ikke er hånd
blir hånd igjen, griper
glass, bestikk, blomsterstilk
en ny hånd fremkalt i hånden
griper et glass inne i glasset,
stilk i stilken,
en overgitt glans
En bok til trøst
Jan Erik Vold: Kykelipi
Dette er min yndling, denne rare og tullete samlinga fra 1969, som sier hei til verden, mer leken litteratur kan vi lete lenge etter. Dette er dikt som får meg til å smile, uansett hvilket humør jeg er i. Trøstedikt, ja. Den sprudler og hikker og kiler og sparker i kneet og triller ned bakker jeg ikke visste fantes, og gjør slikt som dikt absolutt ikke skal gjøre, kan gjøre, får gjøre, aldri kjedelig, aldri typisk og aldri helt seriøs, men likevel litteraturpolitisk viktig, for alle dører settes på vidt gap og alt blir plutselig mulig, språket slippes fri. For diktet kan gjøre hva det vil! Diktet skal ingen få sette i bås eller i bånd! Diktet er så fritt som bare en dikter kan sette det, fritt, fritt, og ingen er så fri som Jan Erik Vold når han bruker språket som lasso, slik som her. Mye god trøst i det, er det ikke det, da?
GOD DAG
Jeg er et dikt
Kom, skal jeg ta deg i hånden
Og leie deg fram
Like trygt som man leier
gamle damer og blinde
over gaten
Hvordan står det til?
Svømmer vildanden fremdeles stille?
Og dei gamle fjell i syningom
Er dei alltid like eins å sjå?
Ingen master på toppen?
Ingen hull i siden?
Og i vatnet leikar fisken
med annan fisk
og elsket er landet
som mor av sønn? Det var bra.
Da kan vi gå videre.
Kjersti Rorgemoen
Ein murstein
Sjonglering og bjugnlering av Sissel Solbjørg Bjugn.
Viss ein også les den tilhøyrande metaboka Skrive, teikne, røre og slåst! av Tor Eystein Øverås, blir det tilsaman ein herleg murstein.
Ei bok som fortener fleire lesarar
Miklastaur av Mads Rage.
Velformulert og forfriskande om radikal eksistens.
Ei bok til trøyst
Z av Pål Norheim.
No som ein ikkje skal reise meir, kan ein trøyste seg med at Pål Norheim ein gong fekk reise og tenke på og skrive om det han såg.
Fredrik Stenhjem Hagen
En murstein
Ducks, Newsburyport av Lucy Ellmann er den siste mursteinen jeg virkelig har falt for. Det er en fullstendig underlig bok. Den består av to parallelle fortellinger: Mesteparten av boken (som er på over 1000 sider) er tankene til en navnløs husmor i Ohio fortalt i en lang setning, og resten av boken handler om en løvinne som leter etter valpene sine. Det er virkelig en bok å forsvinne i (kanskje er det akkurat det vi trenger i disse tider). Bøker som denne er for meg de mest fantastiske bøkene; de bøkene som tørr å gjøre noe som ingen andre har gjort, de bøkene som ikke ligner noen andre bøker. Det er selvsagt mange grunner til å ville lese, men for alle som vil skrive tenker jeg at det er spesielt viktig å oppsøke bøkene som utfordrer hva en bok kan være.
En bok som fortjener flere lesere
Jeg skulle ønske enda flere leste Deborah Levy. Om du vil lese henne på norsk er romanen Varm melk et godt sted å begynne. Etter at jeg ikke hadde lest konvensjonelle romaner på lenge, var det denne boken som gjorde meg interessert i sjangeren igjen. Som jeg skrev i det forrige punktet, er jeg mest av alt interessert i bøker som ikke ligner andre bøker, og det er derfor jeg også har unngått å lese konvensjonelle romaner. Når jeg nå litt etter litt har begynt å lese denne typer bøker, forstår jeg hvorfor denne sjangeren (ett narrativ fortalt i rekkefølge av en forteller osv.) har blitt så utbredt. Det er rett og slett en form som fungerer godt, og jeg har sikkert lagt bort sjangeren på feil premisser. Da jeg debuterte, sa jeg i et intervju at mange forfattere i min generasjon (generasjonen etter Min kamp) var skeptiske til fiksjon, eller i hvert fall hadde vanskelig for å ta den tradisjonelle fiksjonsformen på alvor. Jeg tror fremdeles det er sant for oss, men jeg tror også det er på tide å ta fiksjonen tilbake. Levys forfatterskap har for meg vært et godt sted å begynne dette arbeidet.
En bok til trøst
Trøst er et vanskelig begrep, men jeg tror jeg finner det i bøker som Eline Lund Fjærens Klokken og sengen. Hver enkelt setning er enkel, men helheten er uforglemmelig. Jeg håper alle leser den.