En serie fra Bergen Offentlige Bibliotek: Se også del 1, 2, 3, 4, 5, 6
Monica Aasprong
En murstein
Inger Christensen
Verden ønsker at se seg sig selv – digte prosa udkast
Redigert av Marie Silkeberg og Peter Borum
Gyldendal (DK) 2018
Det er to somre siden jeg kjøpte Christensens etterlatte papirer på Politikens boghall i København. Boken er som en massiv hvit blokk, nærmere 1000 sider, jeg åpnet den andektig på gresset i Tivoli, mens barna tok karuseller, det ruslet folk og påfugler på alle kanter."Time efter time ligger landskabet og betragter os, mens det gør sig sine tanker, fortrinsvis i form af græs" står det allerede på bokens forside, grønt på hvitt, i en slags kalligrafisk sirkel, skrift & tegning som griper inn i hverandre. Boka gir innblikk i dikterens arbeidsprosesser, man får se skisser og overskuddsmateriale til de berømte samlingene, flere upubliserte prosatekster og dikt – og mer kuriøst, ukast til en krimroman, Paris par arrondissement, hvor karakterene skulle bære navn som var anagrammer av navnene til de ulike arrondissementene ... Man får ellers essayistiske refleksjoner om skriveprosessen, om tilfeldighetenes rolle i arbeidet, om språkets stofflighet, og om hvordan alle ytringer, inkludert de språklige, er en måte for verden å uttrykke – og se – seg selv på. Interessant også å få innblikk i hennes virke som teater- og litteraturkritiker, lesninger av klassikere såvel som samtidige kolleger finnes her, Paal Helge Haugen, skriver hun blant annet om, Birgitta Trotzig, Tove Ditlefson. Dersom man synes boka er vel massiv å gi seg i kast med, kan man begynne med en liten blå bok: Som var mit sind lidt græs der blev fortalt, utgitt av Gyldendal i 2017, som en forløper til den kommende utgaven.
En bok som fortjener flere lesere
Juliana Spahr
Alle med lunger kopla saman, Samlaget 2008
Gjendiktet av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke
Denne gjendiktningen fikk bare én anmeldelse da den utkom på norsk i 2008, og man kan kanskje reflektere over at den eneste avis som valgte å skrive om boka var distriktenes og bøndenes organ, Nationen. Juliana Spahrs dikt var en reaksjon, sier hun selv, på 'krigen mot terror'; Irakkrigen og alle bombene som begynte å falle over Bagdad og de afghanske fjellandskapene allerede i 2002, bare noen måneder etter 9.11. Oljetankere glir over havene i disse diktene, som ute i virkeligheten – og minner oss om de intrikate, eller kanskje ikke særlig intrikate, bevegggrunnene som ligger under så mange kriger: geopolitikk, og alt som i forlengelsen står på spill, og for fall. Diktene veksler mellom et globalt og kosmisk perspektiv og det helt nære, mellommenneskelige, ømhet, erotikk, en kropp i et badekar, kropper i en seng. Selve tittelen, som nesten er blitt et eget dikt på norsk (orig. This connection of everyone with lungs), snitter seg smertelig presist inn i verden av i dag.
En bok til trøst
Margareta Renberg
Tröst för ett tigerhjärta
Norstedts 2009
Margareta Renberg publiserte bare én diktsamling mens hun levde: En tatuerad dams memoarer (1974). Hun var også billedkunstner og Tröst för ett tigerhjärta – som visstnok skulle vært tittelen på Renbergs andre samling – inkluderer hele debutboken samt etterlatte dikt, i utvalg ved Gunnar Harding. Dikt om hvordan livet, livserfaringene, tegner seg inn i et menneske. Noen av bildene hennes er også tatt med, en samling selsomme linoleumssnitt, og det er en bok som gir utallige innganger til å se: "(...) det här / är också bilder. /Dem får du inte behålla. /Allt måste du lämna ifrån dig. /Allt måste du låta komma dig nära. /Allt måste du vidröra."
Fredrik Høyer
En murstein
Jon Fosse: Septologien I-II. Det andre namnet.
Jeg er en stor fan av Fosse, og denne er den beste romanen jeg har lest av ham. Boka er tjukk og blir heldigvis tjukkere når oppfølgerne kommer.
En bok som fortjener flere lesere
Henning H. Bergsvåg: Dette er ikke et stille sted.
Denne har sikkert mange lesere, men som all norsk samtidspoesi fortjener den flere! Nydelige dikt om isolasjon og å finne et språk og felleskommunikasjon for alenehet.
En bok til trøst
Helle Helle: Hvis du vil.
To fremmede må overnatte i skogen sammen, og rykkes ut av hverdagslivets drøm – eller eventuelt inn i en krisetilstand.
Henning H. Bergsvåg
En murstein
William Faulkner: Mørk august
Dette er nok den sterkeste leseropplevelsen jeg har hatt, der språket tok så kraftig bolig i meg at det i minnet til slutt lignet en skriveopplevelse. Som så ofte hos Faulkner, møter vi her et absolutt bunnløst mørke, bare aksentuert av de små glimtene av håp som skinner gjennom i små øyeblikk, sjanseløse mot ondskapen som gjennomsyrer alt. Vær forberedt på å krasje rett inn i 30-tallets Sørstats-USA, og møte en av litteraturens mest fascinerende psykopater Joe Christmas. Faulkner er en språkets mester, men her er han mer tilgjengelig enn i verker som Absalom! Absalom!, og As I Lay Dying. Slik kan denne boken være en god introduksjon til forfatterskapet. Uhyggelig er ordet. Prosa på sitt ypperste.
En bok som fortjener flere lesere
Hildegunn Dale: Rapportar frå havet
I disse pandemi-tider der vi alle pålegges å holde oss i ro, er det få ting som passer bedre enn poesi. Denne boken kom ut i fjor, og ble stort sett forbigått i pressen, noe som er dypt skuffende all den tid det var en av de mest spennende bøkene som kom ut dette året. Dale skriver i et observerende, refleksivt språk, i en bok som følger en seilbåt over de syv hav. Så hvis leiligheten din blir liten og klam i disse tider, er en tur ut på sjøen med Hildegunn å anbefale. Du møter et skrivende jeg og hennes familie. Det noteres, leses og seiles i fragmenter som ligner dagbokens eller loggbokens former. Dale slipper oss tett innpå henne på båten og vi observerer og tenker sammen med henne. Det er en klarhet og ro i Dales skrift som er enestående.
En bok til trøst
Emmanuel Hocquard: En prøve på ensomhet
Denne boken greier jeg ikke å riste av meg, setningene og ordene har blitt en del av blodomløpet mitt. Ingen forfatter har nok inspirert min egen skriving mer enn denne mannen. I En prøve på ensomhet, oversatt av Jørn H. Sværen, er premisset enkelt. Inspirert av filosofen Wittgensteins isolasjon i Skjolden oppsøker han en gård utenfor Bordeaux og isolerer seg der. Han skriver i en skrøpelig sonette-form og tenker og skriver seg inn i tunet og landskapet omkring. Til syvende og sist er det språket og poesien selv som er på prøve. Det dirrer i meg etter hver setning. Ingen formulerer kompliserte tanker på så enkelt vis som Hocquard. Hvis jeg føler at jeg aldri kommer til å gjøre noe stort i litteraturen, tenker jeg bare på han. Det er en trøst. Så lenge de bøkene der fins, så trenger ikke verden noe annet.