Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Cathrine Strøm — sist endret 2019-07-30T11:58:15+02:00
Intervju med Marit Grøtta.

Litteraturforskeren Marit Grøtta er aktuell med boka Litterære bagateller, den første innføringsboka om litterære korttekster i Norge. Korttekstene har ofte kommet litt i skyggen av de store sjangrene som dramatikken, lyrikken, og ikke minst «langprosaen» i form av romanen. Vi tok oss en epostprat med Marit Grøtta om hvorfor det er slik og ikke minst hva en korttekst egentlig er.

Intervju

- Du utelater både novellen, essayet og alle lyrikkens kortformer fordi disse allerede er blitt omtalt i andre bøker. Hva slags tekster er inkludert i korttekstbegrepet ditt?

- Jeg bruker betegnelsen korttekst på en ganske åpen måte, og beskriver det store feltet av tekster som plasserer seg mellom novellen, diktet og essayet. Det dreier seg om mange forskjellige tekster og tradisjoner, og repertoaret varierer fra periode til periode, men hovedtanken bak boka at man er tjent med å se disse tekstene i sammenheng. Noen av de mest etablerte formene er sentensen, aforismen, fragmentet, prosadiktet og kortprosaen. Samtidig finnes det mange mindre kjente genrer – for eksempelapoftegmet – og en mengde tekster – særlig i den moderne litteraturen – som ikke så lett kan knyttes til en tradisjon eller en genremerkelapp.

- Det er et stort og mangfoldig felt! Kan man likevel si noe generelt om hva en korttekst er? Finnes det noen fellestrekk mellom alle disse teksttypene?

- Det mest åpenbare er at de er korte og at de er skrevet på prosa, men det er også viktig at de har en sterk språklig fortetning. Kortteksten sier mye på liten plass, så det er mye undertekst i korttekstene. Mange korttekster sikter dessuten mot å skape en effekt og en form for innsikt hos leseren – det nye, det overraskende og det paradoksale er på en måte korttekstens adelsmerke.

- Du skriver at korttekstene er særlig avhengige av aktivt medvirkende lesere. Hva mener du med det?

laRochefoucauld

- Det går fort å lese en korttekst, og så overlates leseren til seg selv, ofte perpleks. Det finnes ingen forteller som tar deg i hånden og leier deg fra innsikt til innsikt, så leseren selv må bidra til å skape mening. Betydningen av leserens medvirkning understrekes av mange korttekstforfattere. Så vel La Rochefoucauld som Schlegel og Nietzsche forutsatte en kvalifisert, selvstendig og åpen leser som kunne gå i dialog med teksten og selv bidra til å fylle ut det bildet som kortteksten hadde antydet.

- Mange av disse teksttypene er blandingssjangere, for eksempel prosadiktet som særlig Baudelaire utviklet, og som vel også ble kalt anti-dikt. Hvorfor skrive dikt som ikke er dikt?

- Det handler jo om en poesiforståelse i endring, for dette er perioden da mange begynte å se på verseformen som en tvangstrøye og eksperimenterte med nye former. At man skrev «poesi på prosa» var en del av utviklingen, men Baudelaire var den som skapte skole med sine «små prosadikt». Kortformen var velegnet til å fange inn opplevelsen av hurtighet, forgjengelighet og nyhet som preget det moderne storbylivet, og prosaen ga mye større fleksibilitet enn verset. Samtidig skjedde det i denne perioden endringer i mediesituasjonen som fikk stor betydning. Etter hvert som medienes omdreiningshastighet økte, ble kortteksten en privilegert form i aviser og tidsskrifter, og en rekke halvt litterære og halvt journalistiske genrer bredte om seg. Mange av disse kan betraktes som prosadiktets journalistiske nabogenrer. Og så må det nevnes at Baudelaire var påvirket av Edgar Allan Poes short stories, korte fortellinger som hadde storbyen som arena og ble trykket i tidens magasiner.

- I dag utkommer kortprosa oftest i form av bøker/samlinger, men det har ikke alltid vært slik. Har publiseringsformen noe å si for hvordan disse tekstene er blitt oppfattet?

- Ja, absolutt. Historisk sett kan korttekstene i mange tilfeller knyttes til andre rammer enn boken og til en annen publiseringskultur enn den vi har i dag. For eksempel var korttekster som maksimer og ordtak viktige i den muntlige tradisjonen, og i renessansen samlet man sentenser fra antikkens forfattere i kompilasjonssamlinger. Prosadiktet som blomstret opp rundt år 1900 kan i stor grad knyttes til periodens tidsskrifter og aviser. I dag møter vi som regel disse tekstene i bokversjon, men da mister vi litt av forståelsen for hvordan tekstene opprinnelig fungerte. Samtidig kan korttekstsamlingen – og samlingen generelt – være vanskelig å forholde seg til for mange moderne lesere. Man er blitt vant til å lese romaner, eller andre bøker som innbyr til en sammenhengende lesning.

- I norsk sammenheng er det en del som har skrevet såkalt kortprosa, fra Jan Erik Vold, til Gro Dahle og Tor Ulven. Hva er spesielt for den formen?

- Kortprosaen i Norge står ofte nærmere novellen enn diktet og essayet, og jeg synes det er hensiktmessig å skille mellom kortprosaen og prosadiktet, som står nærmere diktet. Men det er umulig å operere med strenge skillelinjer her. Man har i overraskende grad regnet kortprosa som et norsk/dansk fenomen, men tilsvarende tekster finnes jo i andre lands litteratur. Særlig i tysk og amerikansk litteratur finnes det en sterk tradisjon for snaue fortellinger, med forfattere som Franz Kafka, Robert Walzer, Peter Bichsel og Donald Barthelme.

- Selv om korttekstene ofte kommer litt i skyggen både i akademia og ellers, sier du at den spiller en viktig rolle i samtidslitteraturen, på hvilken måte?

- Jeg tror kortteksten i dag fungerer som et eksperimentelt rom der man kan teste ut nye skrivemåter og presse litteraturen mot dens ytterste grenser. Det er interessant at få eller ingen har basert hele sitt forfatterskap på å skrive bare korttekster. Det virker som om dette er et format som brukes ved siden av de andre formatene og som bidrar til å destabilisere og fornye disse. Forhåpentligvis kan korttekstene bidra til å utvide litteraturens repertoar.

Liten korttekstkanon / anbefalte korttekstsamlinger


Sist oppdatert 1. juli 2009
Intervjuet er gjort av Cathrine Strøm, tidligere litteraturformidler ved Bergen Off. Bibliotek.