Borghild Holmsen

Borghild Holmsen (22.10.1865-4.12.1938) var datter av Thorvald Holmsen (1932-1911) og Jacobine Ludovica Holmsen (1833-1880).

Familie

Få kvinnelige komponister har hatt tilknytning til Bergen - så vidt jeg vet bare Borghild Holmsen, Signe Lund og moren Birgit Lund, Anne- Marie Ørbeck Smitt og Inger Bang Lund. Kun sistnevnte ble født i byen.

Borghild Holmsen (22.10.1865-4.12.1938) (1) var datter av Thorvald Holmsen (1932-1911) og Jacobine Ludovica Holmsen (1833-1880). Jacobine kom fra Nærø (nå Nærøy) prestegjeld i Nord-Trøndelag. Pikenavnet var Ellefsen. Torvald ble født i Kråkstad prestegjeld, og var som sin far, Clemet Holmsen, proprietær, eier av Vevelstad gård. Moren het Helene Dorthea Hansen. Borghild hadde søsknene Bergljot/Bergliot Caroline Helene, f. 24.6.1861, og Fin (sic), f.  23.9.1867). - Kråkstad ble opprettet som kommune 1837, men er i dag et tettsted i Ski kommune, Akershus.
     Da Borghild var i 7-årsalderen, ble barndomshjemmet Vevelstad solgt, og familien flyttet til Kristiania (Kra.) hvor de i årenes løp hadde ulike adresser. 1875: Josefines Gade 12. 1885: Schweigaards Gade 63. 1900: Calmeyergade 17. Thorvald var ved folketellingen (FT) 1875 oppført som «kontorist ved jernbanenes materialkontor». Etter at han ble enkemann, giftet «gaardbestyrer» Thorvald Holmsen seg med Jensine Holmsen (f. 1852 i Bergen), ifølge FT 1885. Pikenavnet ikke nevnt.
    
Bergljot utdannet seg til husstellærer i folkeskolen - "folkeskolekjøkkenlærerinde", som det står i FT-listene for Kra. 1900. Borghild er det året skrevet som "musikk-undervisende", mens Thorvald nå er enkemann for andre gang, adr. Sverdrups gate 8. Han er blitt arbeidsufør og forsørges av sin legesønn Fin, som er "praktiserende læge og 1ste assistent ved Rikshospitalets pathologiske-anatomiske institut".
     Ved FT 1910 var Fin blitt overlege ved Trondhjem sykehus og gift med Ragnhild (f. 1875 i Kra.). Om Thorvald står det at han er enkemann, "underst. fattigv.", adresse Akersbakken 19. Folkeskolelærerinne Bergljot bor ved FT 1910 i Aallsgate 24 som "logerende" (navnet skrevet Bergliot). Borghild er oppført på adressen Uranienborgveien 9 som ugift "komponist og musiklærerinde".
     Ifølge den kommunale folketellingen i Kra. 1923 har Bergliot (sic) på et tidspunkt etter FT 1910 flyttet til Holtegade 8. Dette er det siste datum jeg har funnet om henne. Trolig forble hun - som sin søster Borghild - enslig livet ut.
     I dag finnes det ikke noe gravminne hverken over Borghild eller andre av hennes nærmeste familie.                         

Musikkutdannelse

Etter disse knappe slektsopplysningene skal jeg resymere det mine kilder opplyser om Borghilds liv og karriere som voksen.

Det er interessant å legge merke til hvor ofte det skjer at en fremtidig musikerkarriere får sin spede begynnelse ved at det i hjemmet fins et instrument som et barn fatter interesse for fra sine tidligste år. Ekstra stimulerende for en slik utvikling er det hvis foreldre eller eldre søsken skaper et musisk miljø i hjemmet ved selv å spille eller synge. Om dette siste var tilfellet da Borghild vokste opp, kan jeg ikke si; iallfall valgte ingen av hennes søsken musikken som yrke. Derimot hadde familien piano, og det trakk Borghild til seg som en magnet. På egen hånd gjorde hun seg etter hvert så fortrolig med instrumentet at hun kunne improvisere frem små komposisjoner.  Thorvald eller Jacobine – eller begge – forsto at datterens musikktalent burde røktes og videreutvikles hos dyktige pedagoger.
     Etter at familien kom til Kristiania, fikk Borghild ved passende alder bli elev hos to av byens fremste musikklærere. Otto Winther-Hjelm (1837-1931) underviste henne i teoretiske fag og Agathe Backer Grøndahl (1847-1907) i pianospill.

Otto Winther-Hjelm var komponist, organist, dirigent og musikkritiker, utdannet i Leipzig og Berlin. I årene 1870-1910 hadde han en sentral posisjon i musikklivet i Kristiania. Sammen med Grieg drev han et musikkakademi i årene 1866-69. Forfattet flere pedagogiske bøker og utga salmesamlinger. Har komponert bl.a. to symfonier, sanger for mannskor, romanser, klaverstykker, orgelpreludier og universitetskantaten Lyset med tekst av Bjørnson.

Agathe Backer-Grøndahl var også en prominent skikkelse i norsk musikkliv. Sin grunnleggende musikkutdannelse fikk hun hos Otto Winther-Hjelm, Halfdan Kjerulf og Ludvig Mathias Lindeman. Senere studerte hun under Theodor Kullak ved Musikkakademiet i Berlin, Hans von Bülow i Firenze og Franz Liszt i Weimar. Som pianist var hun av verdensformat og konserterte både innenlands og utenlands.  Dertil var hun Norges første betydelige kvinnelige komponist. Hennes produksjon omfatter 70 kompletterte verk - mest klaverkomposisjoner og romanser.   Som pedagog var hun meget søkt, og ikke få elever utviklet seg under hennes veiledning til å bli mestere på de sorte og hvite tangentene.

På denne tiden hadde Thorvald Holmsen råd til å bekoste et studieopphold for Borghild i Tyskland, og sikkert med anbefaling fra den ene eller begge sine norske lærere ble hun høsten 1886 antatt som elev ved det viden kjente Leipzig-konservatoriet. Der hadde et stort antall norske musikkstuderende fått sine avgangsvitnemål før henne.

Hun hadde tre ettertraktede og særdeles kunnskapsrike lærerne: Oscar Paul (musikkvitenskap), Carl Reinecke (klaver og ensemblespill) og Salomon Jadassohn (teori og komposisjon). Oscar Paul (1838-1898) var musikolog, musikkskribent, kritiker og pedagog. Reinecke komponist, pianist, fiolinist, dirigent og professor i komposisjon og piano. Komponist og pianist var også Jadassohn, dertil musikk-teoretiker og forfatter av lærebøker i musikk. Flere norske musikere har i årenes løp studert under Reinecke, blant dem de ikke ukjente herrene Edvard Grieg, Johan Svendsen og Christian Sinding.    

Noen tid etter fullført studium ved Leipzig-konservatoriet våren 1889 (1), begynte Borghild som elev av den meget etterspurte komposisjonslærer Albert Becker (1834-99). Han virket på den tid som professor og komposisjonslærer ved Akademie der Künste i Berlin, men antagelig studerte Borghild hos ham privat. Blant kjente skandinaver som har fått undervisning hos Becker, kan nevnes Johan Halvorsen og Jean Sibelius.        

De mest ambisiøse komposisjonene på Borghilds verkliste er to sonater for fiolin og piano. Nr. 1 går i G-dur. (Sonate nr. 2 skal jeg komme tilbake til.) G-dursonaten ble urfremført ved en av konservatoriets offentlige elevkonserter og fikk god omtale i avisene. Sonaten har i ettertid lenge vært regnet for bortkommet, men er nå funnet igjen. Ved en konsert 22.10.2015 i Rådhusteatrets foaje i Ski ble den relansert av Eileen Siegel, fiolinist i Oslo-filharmonien, og Haldor Mæland, piano. Sonaten er restaurert og gjort konsertklar av komponisten Morten Gaathaug. Noten ble utgitt 2015 og er tilgjengelig på Musikkavdelingen, Bergen offentlige bibliotek. - Gaathaug skrev i 2012 en hyllest til Borghild Holmsen i form av en fantasi for klaver over et Holmsen-tema, Marianøkleblomvariasjoner (op. 89), og den ble oppført ved samme anledning.

Konserter

Sin første offentlige konsert i Kra. ga Borghild 6.3.1890 i Brødrene Hals’ konsertlokale. Ved siden av egne verker - blant dem fiolinsonate nr. 1 i G-dur (2), med satsene Allegro - Andante - Rondo, ble fremført sanger av Catharinus Elling, Halfdan Kjerulf, Johannes Brahms og Robert Schumann. Dessuten «Romanze», op. 9, av Christian Sinding og en «Ungarsk dans» av Johannes Brahms, begge i samspill med fiolinisten Gustav Fredrik Lange. 
     Det var første gangen Borghilds G-dursonate ble oppført i Norge. Den ting at et kammermusikkverk var ført i pennen av en kvinne, var et særsyn – en kuriositet – som pirret både publikums og hovedstadspressens nysgjerrighet. Vi må beundre Borghilds vågemot både i økonomisk henseende og med tanke på reaksjonen fra tilhørerne i salen og musikkfagfolks dom i avisene. Ble mottagelsen positiv, kunne det bety starten på en emansipasjon fra den fordomsbaserte skepsis som mange menn hadde til kvinners musikalske skaperevner.
     Publikums velvillige respons var ikke til å ta feil av, viste det seg. Men hva med musikkviterne i avisene?  Den førstnevnte tilhørergruppen opplever musikken umiddelbart. Kritikere, på sin side, er «paa Embeds Vegne» minst like mye opptatt av å vurdere om musikken tilfredsstiller formelle regler (regler som vel å merke mannlige teoretikere – ikke kvinner – har fastsatt).

Aftenposten 7.3.1890: "Den unge Komponistinde der i de senere Aar har studeret i Leipzig, og der ved en Gewanthaus-konzert gjorde stor Lykke med en Violinsonate, viste seg at have udnyttet sit Ophold godt, idet f. Ex. hendes Arrangementsevne allerede er meget udviklet. Themaene er kvikke og især solosangene var meget melodiøse. Violinsonaten (…) der vel maa regnes for Frk. Holmsens største Arbeid hidtil, blev modtaget med megen Velvilje af Publikum". (3)

Morgenbladet, 7.3.1890(…) "Paa flere Punkter giver det sig en for en Dame [NB!], ganske udviklet teknisk Sikkerhed tilkjende, som f. Ex. i Violinsonaten, en Kunstform der hvor Talen er om en Komponist i Spire allerede i og for sig er skikket til at vække Opmerksomhed." (3)
                                                                                                

Nordisk Musik-Tidende, mars 1890, s. 42: [Sonaten] "gav Indtryk af et allerede udviklet Kompoistionsstadium, rytmisk klar og thematisk godt behandlet. Interessen steg for samme gjennom dens 3 forskjellige Satser, Adagio, Andante og Rondo." (3)

Den gode mottagelsen G-dursonaten hadde fått helt fra den ble presentert for et tysk publikum i hennes studietid i Leipzig, tilskyndet Borghild til å gå i gang med å skrive et annet stort flersatsig verk for to musikere: sonate for fiolin og klaver nr. 2 i D-dur, med satsene Allegro moderato – Lento – Allegro vivace scherzando. Nøyaktig når den ble komponert/utgitt kan jeg ikke si.
     Den sto på programmet da hun 1898 i Brødrene Hals’ konsertsal i Kristiania, som den første kvinne her til lands, ga en konsert med bare egne verker. Sonaten ble fremført av henne selv og den kjente fiolinisten, komponisten og pedagogen Gustav Fr. Lange. Foruten sonaten, som var konsertens hovednummer, fikk publikum høre flere av hennes romanser, i tillegg til at «konsertgiverinden» (som det sto i programmet) spilte tre av sine egne solostykker. Publikum lyttet oppmerksomt og ga ved hver avdeling uttrykk for sin anerkjennelse ved ivrig applaus.

På det tidspunkt var hennes mor for lengst død (1880), men faren og hennes to søsken Bergljot og Fin, ville sikkert vært å finne blant de tallrike tilhørerne og følt stolthet og glede over hva Borghild allerede i en alder av noen og tyve år hadde klart å drive det til både som komponist og pianist.
Som kvinne på slutten av 1800-tallet var det i sannhet dristig gjort av Borghild å invitere publikum til en komposisjonsaften med bare egne verker. Ingen kvinne her til lands hadde gjort dét før henne. Selv Agathe Backer-Grøndahl ventet til bortimot århundreskiftet før hun ga den første av sine eneste to konserter med utelukkende komposisjoner hun selv hadde skrevet. 
     Det andre som gjorde Borghild til en modig pioner, var at hun vågde å stå frem som komponist av musikk i et større format enn sanger og klaverstykker. På den tid var det en utbredt konvensjon hos svært mange representanter for mannkjønnet at kvinnelige komponister ikke dugde til mer enn dette. Typisk er at Borghilds første teorilærer, Otto Winther-Hjelm, i sin anmeldelse i Aftenposten dagen etter debut-konserten 9/3 1898, forfektet det syn at kvinner i alminnelighet mangler evnen til å skape verdifull musikk i mer kompliserte, voluminøse formtyper – en mening han også før hadde gitt uttrykk for: [Frk. Holmsen] "er meget musikalsk, men deler Lod med de fleste Damer, at den musikalske Arkitektonik er og bliver dem en meget besværlig Kunst, som de bør overlade til Mænd". (3)    


Ved at den sterkt konservative Winther-Hjelm (og likesinnede) i pressen fastholdt et slikt sneversyn, kan de ha medvirket til at Borghilds karriere som tonekunstner i ikke liten grad ble satt tilbake. I tidsrommet 1890-1906 søkte hun hele åtte ganger (fortrinnsvis støttet av hennes lærere i Leipzig) tollkasserer Schäffers legat, Houens legat og Statens kunstnerstipend om økonomisk bistand for å kunne fullføre sin kompositoriske utdannelse.  Hver gang fikk hun avslag, utvilsomt fordi komiteene (som nesten utelukkende besto av menn) delte den oppfatning at å hjelpe frem kvinnelige komponister var en unødvendig og bortkastet måte å bruke offentlige midler på. (Dette skulle også andre komponister av hennes kjønn få oppleve. Først i 1917 oppnådde Pauline Hall, som den første, å bli betenkt med kr. 400, fra Schäffers legat.)                                                                   Sammenlagt delte ovennevnte institusjoner hvert år ut en sum til 4-6 tonekunstnere. Et langt større antall søkte (blant dem også kvinner): sangere, instrumentalister og komponister, så noen måtte selvfølgelig regne med å få nei. Men at en velbegrunnet søknad fra en dokumentert dyktig kvinnelig komponist, anbefalt av faglige autoriteter, ble avvist åtte ganger, avslører et klart tendensiøst vurderingsstandpunkt.

Til tross for at håpet om pekuniær støtte brast, valgte Borghild å reise tilbake til Leipzig. Som livsopphold underviste hun i musikk og språk og var heldig å få mange elever.
8. desember 1895 satset hun - ved en matiné i «Blüthner-Saal» - på å gi en konsert med egne komposisjoner på programmet, deriblant en sonate - den i D-dur? Leipziger Tageblatt trakk spesielt frem sonaten som "et bevis på at frøken Holmsen med alvor streber mot høyere mål". (3)

I den søknaden om Statens kunstnerstipend hun skrev i 1898, nevner hun sin komposisjonsaften 9. mars det året, og skriver videre bl.a.:
    [Jeg] "har tilbragt denne Vinter i Norge, og sammen med Violinisten Arve Arvesen foretaget en længre Konserttourné  /…/  Det bedes bemerket at jeg aldrig har havt noget Legat eller Stipendium, og at jeg – med Undtagelse af 3 Studieaar ved Leipzigerkonservatoriet har muliggjort mit Ophold i Udlandet alene ved at undervise i Musik og Sprog. Det vilde derfor være af den yderste viktighed for mig, et Aar at kunne vie mig udelukkende til min Virksomhed som Komponist." (3)

     Som vi vet, førte søknaden ikke frem, og studieåret som hun hadde sett frem til, ble det ikke noe av. Hun ble værende hjemme. Til å brødfø seg hadde hun ikke annet å gripe til enn å undervise. (Som nevnt er hun ved FT i Kra. 1900 og 1910 listeført som hhv. "undervisende" og "komponist og musikklærerinde".)
      I 1898 og 1899 ble på Warmuth forlag utgitt Capriccio for klaver (uten op.nr.) og Tre sanger, op. 9. Den strenge kritiker i Aftenposten, Otto Winther-Hjelm, skrev dette om Capriccio i Aftenposten 1899: [Den har et] "livfuldt Hovedmotiv og en meget velklingende Mellomsats, men en temmelig urolig Anordning og forlidet af Kontraster. Det er dog i det hele et meget bemerkeligt Damearbeid, og de to siste Sider vil klinge meget Kjækt, hvis de spilles raskt og brilliant". (3) - Ikke verst positivt uttalt til Borghilds skarpeste kritiker å være!

I 1901 søkte hun igjen om å få tildelt studiemidler fra Schãffers legat. Formålet med studiet angir hun slik: "Fornemmelig [først og fremst] Instrumentation". Behovet har nok sprunget ut av de erfaringer hun hadde gjort mens hun arbeidet med sin første komposisjon for orkester, et mindre forspill (som hun blant andre av sine ting vedla søknaden). Forspillet kan muligens ha vært Festindtog paa Akershus, som også foreligger som klaverstykke.

Sin siste konsert i Kra. med bare Holmsen-komposisjoner holdt hun 17.9.1904. Pressen var tidlig ute med å informere publikum:
Ørebladet 16.9.1904: "Naar hun after flere Aars Forløb atter paakalder Publikums Opmærksomhed, vil visselig mange med Glæde benytte anledningen til at høre et Udvalg af hennes senere Kompositioner". (3)

Morgenbladet 13.9.1904: "Vor feirede tenor Karl Hagman, nu Kgl. svensk Operasanger, kommer direkte fra Stockholm for at synge nogle af frk. Holmsens Romanser, hvormed han allerede har gjort stor Lykke paa andre Konserter". (3)

Konsertens clou og selvfølgelige hovedprogrampost var også denne gangen sonaten op. 10.  Dét hadde den vært helt fra den ble til. Vi kan nok tenke oss at Borghild må ha ønsket veldig sterkt at hun ved denne anledning kunne presentert et nytt verk i de store former. Det var jo dét hun så inderlig hadde håpet hun skulle få høve til å perfeksjonere seg for, hadde bare økonomien tillatt at hun kunne konsentrere seg om studiene uten å være hemmet av strevet for det daglige brød og andre materielle fornødenheter.

La oss nå ta en titt på noe av det hovedstadsaviser hadde å si om kveldens konsert, en konsert der tilhørerplassene til Borghilds store glede ble fullt besatt.

Aftenposten 18.9.1904: [Konserten] "blev en betydelige Sukscs for Komponistinden. Der ydedes hende megen Anerkjendelse i varmt Bifald og Fremkaldelser, og der blev givet flere Dacapo’er".

Ved sine tidligere konserter hadde Borghild alltid hatt særdeles dyktige medvirkere. Denne gangen var det den før nevnte tenoren Karl Hagman, i tillegg til fiolinisten Harald Heide og pianisten Nanne Storm, som begge hørte til toppsjiktet av norske musikere.

Om verkene var kritikernes dom dels rosende, dels kritiserende. Først ros:

Aftenposten 18.9.1904: "… et lyrisk, mest elegisk Talent, idyllisk, undertiden humoristisk, medens det pathetiske næsten ingen Plads havde. Sonaten er et Verk som man hører med megen Interesse og som vidner om smukke Evner baade i Henseende til Inspiration og teknik."

Ørebladet 20.9.1904: "… et lyst freidigt Humør, en utviklet Sans for vakker Klang og en grei Melodiføring og Harmonisering med smaa Streiftog ind paa forskjellige Gebeter. Motivernes Behandling er klar og enkel, undertiden er den for endefrem, saa Reliefet ligesom bliver borte. Derfor er det i de mindre Sager man føler sig mest overbevist om hendes betydelige
Evner".
(3)

Morgenbladet 18.9.1904: "Der er i den unge Dames Produktion en fremtredende musikalsk Intelligents, en elskværdighed i Udtrykket og en sterk kunstnerisk Interesse".

Så litt malurt:

Verdens Gang 18.9.1904: "… Sonatens Themaer er lidet udviklet og Modsetningen mellom Hovedmotiv og 2. Thema ikke synderlig fremtredende." (3)

Aftenposten 18.9.1904: "Smukke Motiver, i Klangen og en fin Farvekunst /…/ men ikke de store Linier og sterke Farver som formaar at ruske alvorlig op i Tilhørerrnes Stemning. Det vilde være en behagelig Avveksling at høre nogle Udbrud af Lidenskab og Glød blande sig med det meget Drømmeri". (3)

Som student ved konservatoriet i Leipzig hadde Borghild helt sikkert fått grundig skolering i de arkitektoniske prinsipper som gjaldt for en komposisjon i sonateform. Når hun i D-dursonaten angivelig ikke nøye nok har fulgt opp disse prinsipper, kan det være at hun har valgt å skrive den i samsvar med en musikalsk føle- og tenke-måte som var naturlig for kvinner i en tid da dannelse, beskjedenhet og kontrollerte følelser ble ansett for deres fremste dyder. «Udbrud af Lidenskab og Glød» var maskuline emosjoner. Beethoven var et «knyttnevemenneske», som særlig i sine sonater og symfonier skildret sterke følelser og dramatiske konflikter.  Borghild hadde ikke noe «beethovensk» ved seg. Hennes musikk ble derfor annerledes.  
      Om Borghild hadde ment at Winther-Hjelm og andre musikkjournalister hadde rett når de pekte på mangler ved sonaten, ville hun vært fullt i stand til å omarbeide den. Det gjorde hun ikke. Innenfor rammen av Borghilds levetid ble sonaten fremført en rekke ganger både i Norge og utenlands, alltid med engasjerte tilhørere i salen. I Norge ble den spilt av fiolinistene Elsa Wagner, Carl Johannessen (1869-1904), Arve Arvesen (1869-1951), Harald Heide (1876-1956) og Gustav Lange (1861-1939). I Skandinavia, Tyskland, England og USA av en hel del andre likså fremragende fiolinister. Mye tyder på at alle disse profesjonelle godtok verket slik Borghild hadde skrevet det. (Noen av dem var endog selv komponister.) 
      Jeg synes kritikerne i Borghilds samtid ikke alltid tok nok hensyn til at sonaten er et ungdomsverk, komponert mens Borghild følte hun ennå hadde mer å lære og derfor anså seg uferdig som komponist.  Men anmerkningene fra de mest objektive avisskriverne er - i prinsippet og uten forkleinelse for Borghilds verk - utvilsomt fornuftig tale.  En stort anlagt komposisjon, spesielt når den omfatter flere satser, krever langvarig oppmerksomhet hos lytterne. Avveksling i form av dynamiske og emosjonelle kontraster er da særlig viktig. Likeledes er det god latin, det de nevner om motivisk-tematisk behandling og utvikling. Når vi legger til at en komponist hele tiden må ha sans for å vurdere om et innlagt melodisk eller klanglig element passer inn eller skurrer i sammenhengen, samt påse at det ikke blir gjentatt for ofte i samme form så det taper sin friskhet – ja, da forstår vi at det er ikke lite av kunnskaper og ferdigheter skapende tonekunstnere må sitte inne med. En kyndighet som de først kan nå frem til etter mange års utdannelse på høyt nivå og lang praktisk komposisjonserfaring.
      
Jeg har ikke selv sett notene til sonaten eller hørt den fremført. Men det har Cecilie Dahm. Jeg tillater meg derfor å sitere et avsnitt fra hennes bok Kvinner komponerer, der hun har et fyldig kapittel om Borghild Holmsen:

                    "Et personlig inntrykk etter å ha hørt sonaten spilt, er at Borghild Holmsen innenfor rammen av den tradisjonelle sonateformen har skapt et vakkert og     medrivende stykke musikk. Her er fine temaer og mot-temaer, med mer vekt på detaljer og klanger enn på de store forløsende linjer.
                     I sonaten lå hele hennes håp om å komme videre som komponist. Hun var knapt 24 år da hun skrev den. Noen studieår kunne ha gitt henne muligheten til flere     kunnskaper, større sikkerhet og en mer avklaret stil. Men i sonaten har det også ligget en provokasjon. For med den beveget hun seg – i full offentlighet –  inn på et felt som var forbeholdt menn". 

Etter Capriccio og 3 sanger op. 9 fortsatte hun av være kunstnerisk produktiv. Således publiserte hun fra 1891 og fremover flere klaverkomposisjoner, noen pedagogiske verker for klaverundervisningen og et «norskklingende» konsertstykke for fiolin og klaver: Romance Norvégienne op. 15, der mellompartiets tema har springdansrytme (1914).     
        En gjennomgåelse av Borghilds trykte komposisjoner vil leseren bl.a. finne i Cecilie Dahms bok Kvinner komponerer. Jeg nøyer meg derfor med å sette opp nedenstående verksliste.

Verksliste

A. Vokalmusikk: Sang og klaver

  • Drei Lieder für eine Singstimme (Mezzosopran) mit Klavierbegleitung, op. 2. ("Primula Veris“, T.: Nikolaus Lenau, "Curiose Geschichte“ T.: Robert Reinick,  "Wir liebten uns einst“, T.: französisch. Volkslied). Christiania: Warmuth, 1890.
  • Tre sanger, op. 9. ("Frostfantasi, tekst Thor Lange. "Trøst", tekst Hermann v. Lingg. "Serbisk folkevise“). Christiania: Warmuth 1899.
  • Die Feder am Sturmhut. Lied für eine Männerstimme mit Pianofortebegleitung, Tekst Detlev von Liliencron, op. 11. Christiania: Warmuth 1900.
  • Balvise, tekst Bernt Lie, op. 13, Christiania: Warmuth, 1904.
  • Tre Digte af Vilhelm Krag, op. 14. ("I de forunderlige blonde Nætter". "Og atter ser jeg". "Der staar en Sorg"). Christiania: Warmuth, 1908.
  • Zwei Lieder für eine Singstimme mit Begleitung des Pianoforte, u. op.nr. ("Spielmannslied“, tekst Emil Rudolf Osman, Prinz von Schönaich-Carolath. "O, bist du, wie ich dich träume", tekst August Wolf). Kopenhagen: Wilhelm Hansen, 1894.

B. Instrumentalmusikk

I. Klaver
Klavierstücke, op. 1. Nr. 1. Barcarole. Nr. 2. Scherzo. Christiania: Warmuth, 1889.
Fire skitser, op. 12.  Nr. 1. Sommernat. Nr. 2. Udsigt. Nr. 3. Skovtjern. Nr. 4. Myggedans (→ noteeksempel 5). Christiania: Warmuth, 1902.
Fjordbilleder, op. 17, 1. Fjordlandskap 2. Baaten driver 3. Brœnding, Christiania: Norsk Musikforlag, u.å.
Festindtog på Akershus, op.11. Christiania: Warmuth 1905. Hennes instrumentering av marsjen for janitsjarorkester er per dato ikke utgitt.
Bittesmaa pianostykker, 1. Menuet 2. Wienervals 3. Slaat 4. Bedrøvet 5. Mazurka 6. Hakkespœt 7. Langsom engelsk vals. U. op.nr. Christiania: Oluf By, 1914.
Capriccio für Klavier, u. op.nr. Christiania: Warmuth, 1898.
Apelek, i Norsk komponistalbum. Oslo: Musikcentralens forlag, 1927.

II. Fiolin og klaver
Romanze, op. 3. Christiania: Warmuth, 1891.
Sonate nr. 1 i G-dur, 1887-88. Utgave i digital notasjon, editert av Morten Gaathaug, 2015.
Sonate nr. 2 i D-dur, op. 10. Leipzig: Constantin Wild’s Verlag, u.å.
Romance Norvégienne, op. 15. Christiania: Oluf By, 1911.

III. Verker for annen besetning
Elbenreigen: Lied für eine hohe Singstimme mit Klavierbegleitung und obligaten Violine, T.: Christian Morgenstern, op. 16. Christiania: Oluf By, 1914.

Bergen Offentlige Biblioteks Borghild Holmsen-samling

Omfatter manuskripter til musikkvitenskapelige foredrag og komposisjoner.

1. Foredragskurser
25 manuskripter, udaterte, ikke kronologisk ordnet. Digitalt søkbar på bergenbibliotek.no
1. Innledning / 2. Gamle nederlandske og italienske komponister / 3. Bach 4. Händel og Gluck / 5. Haydn / 6. Mozart / 7. Beethoven / 8. Weber 9. Opéra comique i Italia og Frankrike / 10. Schubert / 11. Schumann 12. Mendelssohn / 13. Chopin / 14. Berlioz / 15. Liszt / 16. Brahms / 17. Wagner 18. Strauss og Wolf / 19. Russiske komponister / 20. Italia, nyere tid 21. Frankrike, nyere tid / 22. Sverige / 23. Finland / 24. Danmark / 25. Norge

2. Notemanuskripter: Brænding /  Sonate for piano og violin i D-dur / Der staar en sorg / I de forunderlige, blonde Nætter / Og atter ser jeg [tekst: Vilhelm Krag] / Ein stiller Ort [tekst: Max Hanhofer] / Elbenreigen [tekst: Christian Morgenstern] / Spielmannslied [tekst: Prinz Schönaich-Carolath] / Der blinker ei stjerner [tekst:
Sigbjørn Obstfelder] / Sonate for piano og violin i G-dur / Romance norvegiènne pour violon et piano, op. 15 / Rêverie ; Fjordlandskab, op. 16, no. 2 / Sonate [for klaver] / Dreistimmiger Gesangscanon / Trende Bachfisch-Producter / Dreistimmige Fuge + div. / Zweistimmige Fuge / Dreistimmige Fuge / Vierstimmige Fuge / Canon in der Verkehrung / Baaten driver / De voksnes vals (Oktavetude) / [Terje Vigen], op. 16 / Katunger som leker / Diverse skisser.

Bergens Musikakademi

(senere Bergen Musikkonservatorium).

Fiolinisten Torgrim Castberg var levende interessert i musikkpedagogiske spørsmål. Etter at han kom til Bergen i 1900, hadde han i noen tid hatt i tankene å opprette en profesjonell læreanstalt i musikk, hvor dyktige musikklærere kunne gi barn og ungdom instrumental- og teoriundervisning - alt under ett tak. Etter grundige forberedelser ble planen realisert 1. september i det historisk viktige året 1905. Med økonomisk bistand fra velstående bergensere, først og fremst skipsmegler Fridthjof Sundt, fikk han leie en toetasjes trevilla, Nygårdsgaten 29. Bergens store kunstnerpersonlighet Edvard Grieg var også av dem som støttet tiltaket - som rådgiver og ved å vise sin helhjertede interesse. (Det er forresten han som foreslo navnet.) 
      Det første kullet var på hele 100 elever. Tre pianoer og et orgel hadde fått plass i fire undervisningsrom, og en intim konsertsal var innredet i storstua. Lærerstaben talte 11 av byens beste musikere. Tiltaket bar frukt helt fra starten. I 1908 oppnådde akademiet å få statsbidrag, etter forslag fra stortingsrepresentantene Joachim Grieg og Johan Ludwig Mowinckel.

De gamle lokalitetene ble snart for små til formålet, så da huset i 1912 ble kjøpt av et agenturfirma og revet for å gi plass til et stor, muret forretningsbygg, holdt Musikakademiet i en interimsperiode til i leiegården Fosswinckels gate 20 innen Castbergs gedigne nye spesialtilpassede undervisningsbygg i Vestre Torvgate 5/7 kunne tas i bruk høsten 1913. (4) Huset ble innredet med 17 undervisningsrom, prøvesal, konsertsal med 250 plasser, samt administrasjonskontorer.

Torgrim Castberg ble f. 8.9.1874 i Skien, d. 17.6.1928 i Paris av hjernehinne-betennelse. Sin utdannelse fikk han i Paris (1893-96) og i Berlin (1896-1900). Han ble konsertmester i «Harmonien» - byens symfoniorkester - etter Arve Arvesen (nevnt nedenfor). I tillegg til å være akademiets leder underviste han i fiolin, ensemblespill og harmonilære. Han var også musikkritiker i flere aviser og skrev sanger, fiolin- og klaverkomposisjoner.

Da Castberg døde i 1928, ble ledelsen overtatt av fiolinisten Arve Arvesen (12.9.1869-17.1.1951), som ga institusjonen navnet Bergen Musikkonservatorium. Han fortsatte virksomheten i Castbergs ånd. I hans styrertid kunne man avlegge organist- og skolesanglærereksamen, og fremstående talenter fikk tilbud om å prøve seg med Harmoniens orkester – noe som slo meget godt an hos publikum.
Beklageligvis hadde ikke akademiet råd til å sitte med lokalene i Vestre Torvgate lenger enn til 1946. Fra da av ble adressen Olav Kyrres gate 59, riktignok et bergensk Oscarshall i miniatyr, oppført i 1868, men ikke på langt nær så egnet som bygget i Vestre Torvgate hadde vært. Arve Arvesen bodde selv i huset og ledet driften til sin død i 1959, 82 år gammel.
       Musikkonservatoriet fortsatte ufortrødent videre under andre direktører, og er nå en del av Bergens høyskolesystem, avdeling for musikk, fra 1993 kalt Grieg-akademiet.

Borghilds Bergens-år

For Borghild begynte et nytt kapittel i livet da hun noen år etter grunnleggelsen ble ansatt ved Bergens Musikakademi. Fra da av hadde Borghild den ære å være borger av "den berømmelige hansastad Bergen" resten av sin tid. (6)

Da også den åttende søknaden av 1906 om å kunne få videreføre sin utdannelse i ro og økonomisk uavhengighet ble avslått, har den 41-årige Borghild for godt gitt opp å prøve flere ganger. Men om hun rimeligvis var frustrert og desillusjonert, kjærligheten til musikken mistet hun ikke. Hun ga ikke lenger konserter, og det som alltid hadde vært hennes hjertesak, å komponere, ble skjøvet noe i bakgrunnen da hun som sin fremtidige livsoppgave valgte å vie seg til praktisk lærergjerning ved Torgrim Castbergs/Arve Arvesens musikkakademi, musikkjournalistikk og foredragsvirksomhet. Om hennes viktige pionerinnsats for å sette i system og tilrettelegge for utlån BOBs etter hvert meget omfattende samling av noter og musikkteoretisk litteratur, viser jeg til Arne Kildals minneartikkel s. 31f.

For å gi et inntrykk av hvordan Borghild var som lærer, lar jeg den unge Harald Sæverud stå som representant for alle de andre elevene.

I sin bok Kvinner komponerer, side 122, skriver Cecilie Dahm:

"Mange av hennes elever – Harald Sæverud var en av dem – har kunnet fortelle om en usedvanlig dyktig klaverpedagog med store kunnskaper også i teoretiske fag og musikkhistorie. Myndig og ikke så lite egenrådig skal hun ha vært, levende og innfallsrik, omsorgsfull overfor sine elever."

Som lærer for Sæverud i årene 1915-19 har museumsintendant og skribent Sigmund Torsteinson tegnet et ganske sikkert autentisk portrett av Borghild i innledningen til kapittelet "Mannen og musikken". (Fra Harald Sæverud 1897-1967 (Gyldendal 1967.) 

       "Den første helt kompetente hjelp på musikkens vanskelige bane fikk [Harald Sæverud] først da han var 18 år. Hans lærerinne ble komponistinnen Borghild Holmsen. Hun hadde      slått seg ned som musikkpedagog og musikkanmelder i Bergen. Men hun var utdannet i Leipzig ved konservatoriet der. Det var som om noe av hennes ungdoms glans lå om henne fremdeles. Hun var muntrere og ureddere i sin form enn mange andre, stimulerende og uakademisk. Ikke så lite av en original. Hun visste å ta seg av sin unge elev på den rette måten, støttet hans selvtenkning og lot det stå til. Og lo en trillende latter når hun syntes det bar for vilt ivei over stokk og stein."

I Norges musikkhistorie 1914-1950, side 130, leser vi:

        [På] "Musikkonservatoriet i Bergen fikk [Harald Sæverud] en lærer som virkelig forstod ham. Det var Borghild Holmsen. [Hun] var en av de toneangivende lærerne på det relativt nystartede konservatoriet. Hos henne studerte Harald Sæverud klaverspill og harmonilære. Komposisjonsstudier var det egentlig ikke tale om, på det skapende felt forsøkte han seg frem på egen hånd".

Det har slått meg hvor ofte det forekommer at musikere også er flinke til å ordlegge seg. For en etterspurt foredragsholder som Borghild kom det vel med at hun hadde denne evnen i rikt monn. Ikke bare i Bergen, men også flere andre steder i landet holdt hun gjennom årene en rekke foredrag hvor hun la for dagen vidtfavnende musikkhistoriske kunnskaper.  På en selvstendig måte, der også hennes egne synspunkter får komme til orde, gjør hun rede for kunstmusikkens epoker og genrer. Og hun forteller engasjerende om norsk og mange andre lands musikkultur og om de store komponistenes liv og verker. For dette sitt opplysningsarbeid fortjener ildsjelen Borghild stor takk og respekt.
      Et av sine foredrag holdt hun i Frankrike – på originalspråket! I 1911 var hun nemlig blitt invitert til å delta på en vitenskapelig kongress i Rouen i forbindelse med at byen det året markerte 1000-årsminnet for avtalen franskekongen Karl 3 gjorde i 911 med vikinghøvdingen Gange-Rolf, noe som kom til å danne grunnlaget for hertugdømmet Normandie. Emnet Borghild hadde valgt, var musikk i norrøn tradisjon. Denne oppgaven løste hun så godt at hun ble hedret med ordenen Officier d’Académie francaise.

Skribenten og musikkritikeren                                                                                                      

En viktig side ved Borghilds virksomhet i Bergen var hennes innsats som samvittighetsfull musikkjournalist. Hun skrev flittig artikler og konsert-recensjoner, og tegnet interessante portretter av kjente personligheter fra musikklivet i Norge. Hun var i flere år fast musikkritiker i den sosialistiske bergensavisen Arbeidet (etabl. 1893) og senere i Bergens Arbeiderblad (som utkom første gang i 1927). Når hun ikke undertegnet seg med eget navn, brukte hun pseudonymet Musica. Også i damebladet Urd har hun satt spor etter seg. Sin første klaverlærer, Agathe Backer-Grøndahl, mintes hun i den nekrologen hun skrev i Urd 15.6.1907.

Vi har sett hva kritikere har uttalt om Borghild mens hun levde – i diverse Kristiania-aviser og i "Nordisk Musik-Tidende" 3/1890 og 12/1889.  Det kunne derfor passe å avslutte med å gjengi hva noen andre skribenter – i tillegg til Cecilie Dahm og Sigmund Torsteinson - har skrevet etter at hun døde.
Noen aktuelle artikler:   

  • Arne Kildal: Komponisten Borghild Holmsen. Bergens Arbeiderblad 16/10 1965. 
  • Hanna Marie Weydahl: Borghild Holmsen. Norsk Musikktidsskrift 9/1978, s. 159.
  • Borghild Holmsens nekrolog i bergensavisen "Dagen" 6.12.1938, skrevet av maskiningeniør John Edvin Lidé

Enkelte ting av det Arne Kildal, Hanne Marie Weydahl og John Lidén forteller, har jeg alt funnet belegg for i andre skriftstykker, men jeg synes likevel det ikke gjør noe at jeg siterer dem in extenso.          

Noter

1) Dødsdatoen er registert i databasen "Dødsfall i Bergen 1912-1927".

2) 1. Ad G-dursonaten – se artikkelen Borghild Holmsen. Musik und Gender im internet (MUGI), s. 5, av Lilli Mittner og Lena Haselmann. Jf. også Nordisk Musik-Tidende mars 1890, s. 42.
2. Tidspunktene høsten 1886 og våren 1889 står i MUGI-artikkelen. Ifølge Cecilie Dahm begynte Borghild i 1885.

3) Sitert fra kapittelet om Borghild Holmsen i Cecilie Dahms bok Kvinner komponerer. Ni portretter av norske kvinnelige komponister i tiden 1840-1930, (Solem forlag 1987).

4) Dateringen står i artikkelen Griegakademiets histore (Internett).

5) Jeg nevner
- Konsert i Nasjonalbiblioteket 7.3.2015, "Kvinner komponerer", i samarbeid med Norges Musikkhøyskole. En rekke kvinnelige komponister var representert, deriblant Borghild Holmsen med sitt op. 1 og Inger Bang Lund med klaverstykkene Nocturne og Humoreske.
- Konsert 22.10.2015, Rådhusets foajé, Ski. Se foran s. 18f.
- Konsert 25.10.2015, Rekstensamlingene, Bergen. I regi av bl.a. Bergen Kammermusikkforening. 

6) BOB har sjekket disse årgangene av Adressebog for Bergen/Bergens adressebok:
1910-11 Ikke registrert bosatt i Bergen 
1915-1915 Engen 47
1919-1920 Engen 47 
1922 Vestre Torvgate 5-7 
1924-1925 Storms gate 3 
1927-1928 Kong Oscars gate 31 
1932-1933 Kong Oscars gate 31
1936-1937 Kong Oscars gate 31          

Databasen "Liste over røysteføre for kommunevalet i Bergen 1934" opplyser at Borghild Holmsen bodde i Kong Oscars gate 31 også da.  Det er et 4 ½- etasjes forretnings-bygg/bolighus i mur. Huset ligger på hjørnet mellom Kong Oscars gate og Nygaten, ved siden av dagens Basic Hotel Victoria (Kong Oscars gate 29).

Komponistinnen Borghild Holmsen

Minneartikkel i anledning Borghild Holmsens 100-årsdag.

Borghild Holmsen

Tekst av Hanna-Marie Weydahl