Sverre Bergh

Foreldrene var bakermester Even Johannesen Bergh (1873-1958) og Karen Hansen (1881-1940). Familien bodde i Grønnegaten 16, et våningshus med forretningslokale og bakeri. Moren spilte piano, noe som kan ha innvirket på Sverres eget valg av instrument. Even og Karen hadde tre sønner. Utenom Sverre var det lektor Harald Christopher Bergh (1903-1980) og den kjente dirigenten for Kringkastingsorkesteret, fiolinisten Øivind Ingvar Bergh (1909-87).          

Utdannelse            

Etter latinartium 1934 satset B. på en karriere som yrkesmusiker. Han studerte teori og komposisjon hos Fartein Valen 1936-39. Valens undervisning fikk i vesentlig grad innflytelse på B.s utvikling som komponist og for hans tonespråk i seriøse verker. I klaver- og orgelspill var hans lærere henholdsvis pianisten og pedagogen Erling Westher og domorganist m.m. Arild Sandvold.

Ekteskap

Sverre B. var gift to ganger: 1941-45 med skuespiller Edel Eriksen og 1947-80 med skuespiller Eva Johansen (1926-2013), bedre kjent i ettertid som Eva Bergh.

Karriere

1946-56 var B. ansatt i NRK som huskomponist, pianist og arrangør. Lyttere til programposten "Meloditimen", som gikk hver fredag i 18 år (fra 1949), vil ha merket seg hans fine arrangement for orkester av kjenningsmelodien: et klaverstykke av Anton Rubinstein, Melodi i F-dur.   
         I løpet av sin NRK-periode var han aktiv også på andre felter: som teater-kapellmester (Centralteatret og Folketeatret), og som høyt ansett musikkanmelder i Arbeiderbladet og senere i Dagbladet.

1957 var ekteparet blitt "bergensere". Eva ble ansatt som skuespiller ved Den Nationale Scene (DNS), og Sverre ble 2. konsertmester i Musikselskabet Harmonien. Orkesteret hadde helt fra 1919 også spilt på DNS, og tjeneste ved dette teateret ble B.s hovedoppgave som dirigent i en periode som skulle strekke seg over nesten to desennier (1957-76). 1961-65 var han Harmoniens kunstneriske leder, og fra 1976 ble han utnevnt til festspilldirektør i Bergen. I de få årene frem til sin tidlige død 1980 rakk han å lose fire festivaler trygt i havn.     
         Fritidsproblemer var et ukjent fenomen for en mann som B. I tillegg til at han var en flittig komponist, tok han på seg mange oppgaver til beste for norsk tonekunst generelt. Således hadde han en rekke tillitsverv i TONO, var fra 1963 medlem av Norsk Komponistforenings sakkyndige råd, var medlem av Festspillenes programråd fra 1959 og satt i Harmoniens programkomité fra 1961, i mange år som formann.  1970-72 var han formann i Den Norske Operas råd.
         B. ble fort en sentral skikkelse i det bergenske musikkmiljø, og Bergen ble også stedet hvor han skapte sine betydeligste verker.

Komposisjoner

B.s produksjon er både omfattende og mangesidig. Som mannen selv var kjent for sin humoristiske sans og sine slagferdige replikker, hadde han en sjelden evne til å more folk i sal eller per auditivt medium med komposisjoner spekket med vittige musikalske innfall. Mang en publikumer har nok hatt fornøyelige stunder under oppførelsen av orkesterstykker som bl.a. foxtrot-fugen "Kontrapunkt i Grukkedalen" (1942), ouverturen "Ka sa eg?" (1961) og "Småbyskisser" (1970).   
         Et annet felt som lå vel til rette for hans frodige talent som gledesspreder var å komponere musikk for teater, filmer og mange hørespill i radio. Dette er musikalsk brukskunst som vitner om høy kompetanse. Musikken er alltid sonor og livfull, preget av iderikdom og musikantisk spilleglede. Bestillinger fikk han da også til stadighet, nesten mer enn han kunne overkomme. Et tidlig dramatisk verk er operetten Tre gamle jomfruer, som han satte i musikk 1944. Librettoen skrev Andreas Aabel sammen med Einar Sissener.  B. har også skrevet en musikal og en TV-opera.

Stilistisk spenner B.s komposisjoner over et bredt spektrum. I sine kammermusikk-verker uttrykker han seg i neoklassisistisk stil, til en viss grad basert på fri tonalitet. Tonespråket utmerker seg ved naturlig enkelhet, elegante melodilinjer og oppfinnsom instrumentasjon. Noen eksempler: "Strykekvartett" (1958), "Strykekvintett" (1969) og "Pan" for fløyte solo (1978).
         B. har komponert to meget betydelige kirkemusikalske verker. Det ene er motetten "And Death Shall Have No Dominion" for blandet kor (tekst av Dylon Thomas). Dette mektige verket ble første gang oppført av Bergen Domkantori 1975. Korets faste dirigent og stifter, domorganist Magnar Mangersnes, førte taktstokken.
         Det andre er "Invocatio" (som betyr 'påkallelse') - et stykke for orgel som B. påtok seg å skrive etter oppdrag fra Bergen Organistforening. Igjen var det Mangersnes som sto for urfremføringen, 25. januar 1976. Verket er logisk og strengt utformet. I pakt med vår tids stilfølelse er tonespråket dissonantisk, men samtidig stillferdig og enkelt.   
         Som den pianist han var, er det ikke overraskende at han også har etterlatt seg klaverkomposisjoner. Jeg nevner: Variasjoner over "Gubben Noah"; Vuggende valsetakt fra "Tre gamle jomfruer" og pianopotpurri fra samme; "To norske danser" (→ noteeksempel 1); "Tyven, tyven" (arr. som foxtrot); "Melodi" (slow-fox); "Valse nocturne".